Viktig at forskningstiden blir skjermet mest mulig framover

Statistikken over publiseringspoeng i 2018 for universiteter og høyskoler er skuffende for NTNU. Vi ligger betydelig bak både Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, og vi er også under landsgjennomsnittet for norske universiteter.

Tallenes tale er klar:

Antall publiseringspoeng pr UFF-ansatt – ikke noe akronym som gir gode assosiasjoner selv om det står for undervisning, forskning og formidling – er:

UiO: 1,84 PP/UFF

UiB: 1,56 PP/UFF

NTNU: 1,21 PP/UFF

Gjennomsnittet for norske universiteter: 1,26 PP/UFF

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Forskning må premieres

Om grunnen til dette er slik dekan på IV-fakultetet Olav Bolland hevder i UA, nemlig at

«mye av forklaringen kan oppsummeres i [manglende] kultur [for forskning]», har vi et problem som det må gripes fatt i. Våre ambisjoner om et internasjonalt fremragende universitet krever et kontinuerlig trykk på forskning og en kultur som premierer og understøtter forskning. Nå ligger ikke problemene på IV-fakultetet som publiserer mest på NTNU. Men problemet er der for NTNU som helhet.

Det er mange gode grunner til at NTNU ikke kommer høyere opp nå: Fusjonen i 2016 mellom NTNU og høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag har gitt store administrative omkostninger – store geografiske avstander, ulike studieprogrammer som skal koordineres, ansatte som blir omorganisert og flyttet, og forskjellige tradisjoner når det gjelder forskning og undervisning.

Alt dette tar tid – og når undervisningen må gå sin gang, er det bare én salderingspost igjen, nemlig tid til forskning. Videre kommer det opplagte at høyskolene har svakere forskningsfinansiering enn universitetene, og dermed blir den samlede tiden til forskning på «nye» NTNU mindre pr UFF-ansatt enn i Oslo og Bergen. NTNUs budsjett er i utgangspunktet lik summen av budsjettene for enhetene før fusjonen.

Rimelig med ulik forskningstid

La meg raskt legge til at det eneste rimelige etter min mening, var at alle vitenskapelig ansatte fortsatte med den samme tiden for forskning som de hadde før fusjonen. Teknisk sett var fusjonen en virksomhetsoverdragelse, og å beholde samme arbeidsbetingelser må sies å være både rimelig og rettferdig. Når totalbevilgningen forble uendret, var det ikke midler til å øke forskningstiden. Men det er en viktig og vanskelig strategisk avgjørelse som NTNU må ta når nye stillinger utlyses – hvor mye forskningstid skal de nyansatte få? Dette bestemmer hva slags universitet vi får. Utgangspunktet vil trolig forbli at NTNU er underfinansiert sammenlignet med UiO og UiB.

Videre kom fusjonen samtidig med den største byggeprosessen i universitetets historie, nemlig campussamlingen på Gløshaugen. Igjen tas det tid fra forskning. Denne prosessen kommer til å pågå i mange år fremover, og det blir viktig at forskningstiden skjermes mest mulig, og at arbeidsbetingelsene i nybyggene blir godt tilrettelagt for forskning.

Fordeler med tellekanter

Men er det så viktig med antall publiseringspoeng? Kritikken mot den norske tellekantmodellen har vært vedvarende. Og den er ikke vanskelig å kritisere, men i kritikken settes tellekantmodellen opp mot en ideell modell som ikke blir beskrevet nærmere. Det er for lettvint.

Premissene for tellekantmodellen er enkle: Upublisert forskning har liten verdi, og staten ønsker å premiere forskning. Alle vet at noen tidsskrifter («publiseringskanaler») er bedre enn andre, og for å gjøre det enkelt lager man to kategorier – gode og veldig gode tidsskrifter. Fagområdene bestemmer selv inndelingen i kategorier, og det er kvoter på forholdet mellom dem. Så enkelt er det.

Fordelene er åpenbare – ordningen er enkel å administrere, den belønner publisert forskning, og den fanger opp at ikke alle tidsskrifter er like gode.

Problemer med fagfellevurdering

Tellekantmodellen settes ofte opp mot fagfellevurdering. Det er klart at ikke noe er bedre enn at eksperter setter seg ned og leser arbeidene og gjør en selvstendig vurdering av deres viktighet. Det var akkurat det som skjedde med det største gjennombruddet i matematikk så langt i dette århundret – russeren Grigori Perelmans bevis i 2002 for Poincaré-hypotesen. [Det er ikke så farlig her hva Poincaré-hypotesen er, og den er uansett bare et google-søk unna.] Hans bevis ble bare postet på arXiv, et preprint-nettsted, og det stod ikke noe sted i arbeidet at Perelman hadde bevist Poincaré-hypotesen. Arbeidene, som aldri er blitt publisert i noe tidsskrift, ble allikevel lest av eksperter i feltet. Perelmans bevis er akseptert og han har fått sin anerkjennelse. Arbeidene hans hadde ikke gitt noen uttelling i det norske systemet.

Nå er Perelmans tilfelle så spesielt at det ikke fins noe system som ville fange opp dette på en rettferdig måte. På den annen side kjenner vi alle til publiserte arbeider som ikke har hatt noen innflytelse i vårt felt, men som allikevel ble publisert i topptidsskrifter.

Men fagfellevurdering er ikke uten problemer – den er ressurskrevende, og selv ved søknad om faste stillinger blir bare noen arbeider vurdert av den sakkyndige komiteen. Og man kan spørre seg hvor mye de blir lest. Men det er mer fundamentale problemer – forskningen er høyst spesialisert og det er vanskelig å vurdere hva som er viktig. Ekspertene i fagfeltet blir ofte «nærsynte» på eget fagfelts viktighet, og eksperter i andre felt innen samme fag har vanskelig for å skille klinten fra hveten.

Jeg sitter i redaktørstaben i Acta Mathematica, et av verdens aller ypperste matematikktidsskrifter. Grovt sagt får vi bare de beste arbeidene fra de beste matematikerne. Vi sender arbeidene ut til de fremste eksperter i feltet, men også i nærliggende felt. Og vurderingene spriker i foruroligende stor grad. Det er overraskende i et fag som matematikk som har klare og veldefinerte kvalitetskrav og med mer enn 2000-års tradisjon i Europa. Det viser at fagfellevurdering ikke er uten problemer.

Må ikke brukes på enkeltpersoner

Innvendingene mot tellekantordningen er åpenbare: Den skiller ikke mellom ulike fagfelt. Når Fakultet for naturvitenskap har 1,28 PP/UFF, mens Det humanistiske fakultetet har 0,97 PP/UFF, er ikke forskjellen per se noen grunn til bekymring, men om tilsvarende miljø ved andre universiteter har tall som avviker betydelig, er det en grunn til å se nærmere på årsakene. Det er viktig at tellekantordningen fanger opp de viktigste publiseringskanalene i hvert enkelt fag og tar hensyn til de ulike publiseringstradisjonene i forskjellige fag. Kavli-senterets praksis med få publikasjoner (gjerne i Nature eller Science), men som hver representerer et gjennombrudd, er gullstandarden. Men den er vanskelig å kopiere for alle oss andre. Og for NTNU betyr slike avvik lite – NTNUs tall er satt sammen av publisering fra mange grupper der noen publiserer mye og andre lite.

En annen innvending er at tellekantordningen er besnærende enkel å bruke på enkeltpersoner. Det må ikke skje – tellekantordningen gir bare mening når den blir aggregert på store enheter. Det er store forskjeller på hvordan forskere arbeider med sine problemer – noen arbeider med problemer som tar lang tid og er vanskelige, men som ikke desto mindre bare gir én publikasjon til slutt. Andre publiserer «hele tiden» arbeider som bidrar til fagets utvikling uten at hvert enkelt arbeid representerer et gjennombrudd. Forskningen trenger mangfoldet.

Og man skal alltid være oppmerksom på Goodharts lov «When a measure becomes a target, it ceases to be a good measure».

Det kan være flere gode grunner til at NTNU akkurat nå publiserer mindre enn andre norske universiteter. Manglende publiseringskultur er ikke en god grunn.

LES OGSÅ: Gjesteskribenten: Universitet eller skule?

LES OGSÅ: Gjesteskribenten: En pose potetgull i lunsjen, da kommer fordømmelsen