Etter norsk lov har vi i Norge vid, men ikke ubegrenset, ytringsfrihet. Begrensningene gjelder hatefulle ytringer, trusler og oppfordring til straffbare handlinger, krenkelse av privatlivets fred, hensynsløs adferd eller sjikane, alvorlig personforfølgelse, samt ærekrenkelser.
Denne friheten gjelder i utgangspunktet for alle i Norge. Men i praksis er ytringsfriheten innskrenket for mange personer. De færreste bedrifter og organisasjoner i Norge vil kunne leve med en leder som fremmer kontroversielle standpunkter, selv om disse er klart innenfor ytringsfriheten. Styret vil raskt avslutte ansettelsesforholdet forbi omdømmet til bedriften eller organisasjonen vil lide. Det samme gjelder nok også for rektorer og dekaner ved våre universiteter.
Ta eksemplet med Lawrence Summer som var President ved Harvard University. I 2005 sa han i en tale at en mulig grunn til at kvinner var underrepresentert i naturvitenskap og teknologi var en «different availability of aptitude at the high end», og i mindre grad skyldtes diskriminering. Utsagnet var en del av en lengre refleksjon omkring underrepresenterte grupper i ulike deler av samfunnet. Summer måtte gå fra stillingen som President ved Harvard. Senere ble han bl.a. leder av US National Economic Council under President Obama.
Ny innsikt forutsetter ytringsfrihet
Men universitetene står i en særstilling. Universitetet som institusjon er trolig den eldste ikke-religiøse institusjonen vi har i verden, og har vært unikt i å frembringe ny kunnskap og erkjennelse om menneske og natur. Men erkjennelsen har ofte kommet etter lang strid, der maktforhold, økonomiske privilegier og personlig vinning blir utfordret, og der ytringsfriheten er en absolutt forutsetning for at ny innsikt kan bli formidlet. Innskrenkninger i ytringsfrihet blir fort et maktmiddel for å forhindre motstanderne i å komme til orde.
Historien er full av eksempler der påstander som er blitt oppfattet som uakseptable i sin samtid, senere er blitt allment akseptert.
Galileis opposisjon mot det geosentriske system ble sterkt kritisert, og han ble fengslet for sitt syn, mye på grunn av sin provoserende form. Hans samtidige Kepler kunne uforstyrret forelese om det heliosentriske system på en mindre konfronterende måte. Samtidig kan det være greit å minne hverandre om «the Galileo Gambit» – nemlig at din idé ikke blir riktig fordi den blir angrepet eller forsøkt undertrykt. Ideen må også være riktig!
Nazistenes angrep på «jødisk vitenskap» i mellomkrigstiden er et annet grovt eksempel på maktovergrep. Disse eksemplene er grelle, men poenget her er at det er vanskelig å vite hva som er riktig og galt i dag. Etterpåklokskapens dom kan være ubarmhjertig.
Jevnlige angrep
Et eklatant moderne eksempel på overgrep mot ytringsfriheten var da lektor Inga-Lill Aronsson ved Uppsala universitet i 2019 i en faglig kontekst, og etter å ha gitt en «trigger warning», uttalte «n-ordet». Dette ga opphav til en kritisk debatt i Sverige. Ifølge Khrono ble konklusjonen fra universitetet at hun burde ha valgt andre ord for ikke å krenke studentene, og den filmede forelesningen og samtalen ble tatt av nettet. Fra USA kommer det jevnlig eksempler på angrep på ytringsfriheten av samme type som saken i Uppsala. Vi må ikke komme i samme situasjon i Norge.
Derfor mener jeg i utgangspunktet at ytringsfriheten for universitetsansatte bare bør begrenses av loven, og at grenseoppgangen skal gjøres av rettsvesenet. Utsagnet «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil med mitt liv forsvare din rett til å si det» [Ofte tillagt Voltaire, men først brukt av Evelyn Beatrice Hall i 1906 i en bok om ham.] er et ofte brukt mantra for dette synet.
Ansattes ytringsfrihet
Ofte blir ytringsfrihet satt opp mot ytringsansvar og ytringskultur. Vi ønsker alle at meningsutvekslingen skal være respektfull og «dannet». Men det gir en vanskelig grenseoppgang. Trakassering og misbruk av asymmetriske maktforhold er aldri akseptabelt, og det går en grense der ytringsfriheten kan komme i konflikt med alles rett til et godt arbeidsmiljø. Men avstanden til sensur og knebling er liten, og det som er nødvendig å ytre for noen, er respektløst og uansvarlig for andre.
Sannheten forvaltes ikke nødvendigvis av flertallet. Man kan ikke være fremmed for at for eksempel sykmeldinger og anklager om trakassering blir brukt i en maktkamp. Dekan Marit Reitans påstand i UA om at NTNU kompromissløst skal forsvare ytringsfriheten og samtidig ivareta god ytringskultur og den enkeltes ytringsansvar, er vanskelig å oppfylle. Om ytringsansvar og ytringskultur skal tas på alvor, må det kompromisses med ytringsfriheten.
Men dagens institusjoner, også universitetene, er i en utsatt konkurransesituasjon og er avhengig av samfunnets tillit, og vi er avhengig av vårt omdømme. Det legger begrensninger på rektors lovfestede ytringsfrihet, men hva med oss vanlige ansatte?
Kunne NTNU leve med en ansatt som var en aktiv samfunnsdebattant og som var kreasjonist? Det ville skade vårt omdømme, men det ville trolig være vanskelig å gjøre noe med det om ikke vedkommende var ansatt innen biologi eller var leder. Om vedkommende var biolog, måtte man stille alvorlige spørsmål om ansettelsesprosedyren, men det er et annet spørsmål.
Kunne vi hatt en ansatt som trodde han kunne «snu atomene», eller en homeopat? Vi måtte nok leve med det så sant vedkommende ikke var ansatt i naturvitenskap eller medisin.
I det store bildet er det et større problem om universitetet lar hensynet til sitt omdømme trumfe ytringsfriheten.
Nåtidens hybris
Vi lever i en brytningstid der menneskeheten står overfor store eksistensielle problemer – klimaproblemer, fattigdom og migrasjon, svekkelse av demokratiske styresett, konsekvenser av pandemier, osv. Listen er lang. Men det er essensielt at det legges færrest mulig restriksjoner på ytringsfriheten i denne diskusjonen. Universitetene må lede an, og ledelsen må ikke legge hindringer i veien pga av hensynet til omdømmet. Det er enhver generasjons privilegium å vite at vi har mer innsikt enn tidligere generasjoner, men det er enhver generasjons hybris å tro at vi har nådd den endelige innsikt. Det har tidligere generasjoner trodd, og tatt feil. Vi tror det også, og neste generasjon vil vise at vi tok feil. Vi vet bare ikke når og hvor.
Ofte kommer de nye kontroversielle synene frem i en ramme som ikke er preget av ytringsansvar og ytringskultur, og ofte viser det seg at mindretallet til slutt får rett. Ta som et eksempel endringen i samfunnets syn på homofili. Eller bruken av «n-ordet» eller «blackface», som ikke var uvanlig, selv på NRK. Nå er det helt uakseptabelt. Medisinske behandlinger som på et tidspunkt var «god medisin» viser seg senere å gjøre mer skade enn nytte. Overgangene her har ikke nødvendigvis skjedd i en ramme med godt ytringsansvar og ytringskultur.
Ofte blir også akademisk frihet en del av diskusjonen om ytringsfrihet. Igjen er friheten stor, men ikke ubegrenset. Universitets- og høyskoleloven sier «Den som er ansatt i stilling hvor forskning … inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning … innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet. … Den som er ansatt … har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer.» Begrensningene ligger for eksempel i forskning som involverer mennesker eller dyr. Ville jeg som ansatt i matematikk ha mulighet til å begynne å forske innen for eksempel botanikk istedenfor? Det er kanskje uklart så lenge jeg gjennomførte min undervisning i matematikk, selv om det helt sikkert vil føre til en trykket stemning på medarbeidersamtalene og lite lønnsøkning. Mer interessant er om universitetet kan nekte meg i å publisere i et tidsskrift som ikke praktiserer Open Access.
Pandemi og skråsikre akademikere
Bruken av akademiske titler når vi ytrer oss har nylig vært tatt opp, senest i UA av postdoktor Tone Sommerfelt. Det er ikke vanskelig å være enig med rektor Anne Borg når hun uttaler til Khrono at «signerer du med akademisk tittel, bør du ha kompetanse på det du uttaler deg om». Spørsmålet er hvem som avgjør hvor kompetansen går. Her er jeg enig med stipendiat Espen Leirset som sier til Khrono at det må være opp til hver enkelt å bestemme dette, og noe ledelsen må holde seg unna. Så får det være opp til motdebattantene å stille spørsmål ved tittel og kompetanse.
I den pågående pandemien har vi fått en oppblomstring av eksperter. Mange fagfelt berører en flik av følgeproblemene av pandemien. Samtidig har vi alle, både leg og lærd, meninger om hvordan pandemien skal håndteres. For mange er det blitt for fristende å gå et godt stykke utenfor sin egen akademiske kompetanse med bastante forslag til hvordan pandemien skal begrenses. Ikke overraskende er de virkelige ekspertene ofte de som uttaler seg med flest forbehold og som er minst skråsikre.
Når man ser på eldre TV-programmer, innser man hvor mye debatten og samfunnet har endret seg, og hvordan aksepterte sannheter også utvikler seg. Det er en god medisin mot troen på at vi akkurat nå, i vår tid, vet hvordan fremtiden vil bli. Som tidligere generasjoner har erfart, vil også vi bli overrasket. En mest mulig uinnskrenket ytringsfrihet tjener vi alle på. Salman Rushdie sier det på sin direkte måte: What is freedom of expression? Without the freedom to offend, it ceases to exist.
