At «tyskervitsen» ble en sak, er problematisk på mange måter

Forsommerens store samtaleemne i universitets-Norge var den såkalte «tyskervits»-saken. Siden jeg diskuterte temaet ytringsfrihet i akademia i min gjesteartikkel i UA, er det naturlig å drøfte denne saken. For å repetere – her er den:

Beklaget overfor studenten

Ifølge Khrono fortalte psykologiprofessor Svein Larsen fra Universitetet i Bergen i en forelesning i fjor om sitt forskningsprosjekt om turisme. Et resultat av prosjektet var at tyskerne ikke så på seg selv som typiske turister i Norge. Larsen sa «They [Germans] were here before, and now they sneak back in». En tysk student følte seg krenket og varslet UiB via Si-fra-ordningen. Instituttlederen og dekanen handlet raskt og beklaget overfor studenten. Spesielt skrev dekanen i følge Khrono «We as faculty pride ourselves in being an inclusive and safe environment and has no tolerance for bullying or harassment». Videre «The lecturer agreed with your rendering of the situation and are sorry that it offended or hurt you in any way». [De grammatikalske feilene er UiBs ansvar.]

Rektor Dag Rune Olsen uttalte til Khrono at «Vi pålegger vanligvis ikke ansatte begrensninger i ytringer. Men vi er veldig opptatt av god folkeskikk, og at alle skal behandles på en tilbørlig måte».

For å ta det siste først: Når folkeskikk settes opp mot ytringsfrihet, ender vi med at bare ufarlige utsagn kan fremmes. Da har vi ikke ytringsfrihet lenger. For en rektor som har tatt til orde for å invitere holocaustfornektere til UiB, samt er bekymret for «safe spaces», er det vanskelig å se noen klar linje i argumentasjonen.

Må være høyt under taket

To aspekter skal diskuteres her: Om utsagnet representerer en krenkelse, og hvordan vi håndterer mulige krenkelser.

Representerer utsagnet en krenkelse? Etter min mening er ikke dette utsagnet i nærheten av å representere en krenkelse. Utsagnet blir tolket av studenten til å referere til den 2. verdenskrig, men det er jo et åpenbart faktum at utsagnet om at tyskerne har «vært her før» er sant for hansabyen Bergen uavhengig av krigen. Men selv om intensjonen var å referere til krigen, representerer ikke utsagnet slik jeg ser det en krenkelse. Mitt prinsipielle syn er at ytringsfrihetens grenser skal gå der loven setter grensen. Dette er særlig viktig på universitetene der det skal være høyt under taket i en meningsbryting. Folkeskikk er et blindspor når temaet er ytringsfrihet.

I min gjesteartikkel i UA om ytringsfrihet i akademia skrev jeg

Et eklatant moderne eksempel på overgrep mot ytringsfriheten var da lektor Inga-Lill Aronsson ved Uppsala universitet i 2019 i en faglig kontekst, og etter å ha gitt en «trigger warning», uttalte «n-ordet». Dette ga opphav til en kritisk debatt i Sverige. Ifølge Khrono ble konklusjonen fra universitetet at hun burde ha valgt andre ord for ikke å krenke studentene, og den filmede forelesningen og samtalen ble tatt av nettet. Fra USA kommer det jevnlig eksempler på angrep på ytringsfriheten av samme type som saken i Uppsala. Vi må ikke komme i samme situasjon i Norge.

Nå er vi allerede kommet i denne situasjonen i Norge.

Spesiell saksbehandling

Da saken kom frem i Khrono den 25. juni, tok det ikke lang tid før riksmediene oppdaget saken. VG kommenterte saken på lederplass, og kommentatorer i Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende og Nettavisen støttet alle professoren. Saken nådde også Danmark i Berlingske.

Videre sier statsråd Henrik Asheim til Khrono at «Men generelt mener jeg det er et problem hvis det blir sånn at ingenting er lov å tulle med, at alt skal bli veldig følsomt og man må legge seg flat og beklage hele tiden. Det mener jeg er i strid med det akademia også handler om, som er å utfordre.»

La oss så se på hvordan påstanden om krenkelse ble behandlet. Uten å kjenne alle detaljene i saken fremstår saksbehandlingen ganske spesiell. Studenten fikk svar allerede etter 5 dager, og instituttleder Anette Harris uttaler til Khrono at «[i loven] står det klart at det er nok at man føler seg krenket, uavhengig av intensjonen som ligger bak». Ifølge Khrono sier Harris at det er hennes «plikt å beklage når studenter opplever å bli krenket». Professor Larsen sier til Khrono at «[d]e umyndiggjør meg ved å beklage mine ytringer overfor studenten bak min rygg», så noe særlig diskusjon mellom ledelsen og professoren har det ikke vært. En dulgt trussel er også en del av saksbehandlingen idet det sies at saken kan ble lagret i personalmappen til professor Larsen «dersom vi går videre med saken».

Det gis dermed et inntrykk av at ledelsen uten videre har akseptert studentens påstand. Stortingsrepresentant Peter Frølich (H) uttaler til Khrono at «[h]elt uavhengig av hvordan diskrimineringsloven skal tolkes, er dette feil behandling av saken fra Universitetet i Bergen sin side».

Hva UiB burde ha gjort

I en siste vri på saken har studenten i følge Khrono kontaktet UiB via en advokat fordi studenten er kritisk til universitetets behandling av saken som etter studentens syn har blitt til en sak om lettkrenkede studenter og ansattes ytringsfrihet istedenfor studenters læringsmiljø og trakassering. Studenten krever visstnok erstatning fra UiB. Det er vanskelig å se en rimelig begrunnelse for dette når UiB prompte ga studenten en unnskyldning. Den etterfølgende mediedebatten har sin egen dynamikk som er vanskelig å styre for noen, og den gikk iallfall ikke i en retning UiB ønsket. Debatten var et resultat av at utsagnet etter manges mening nettopp ikke representerte en krenkelse.

En rimelig saksbehandling i en sak om krenkelse ville vært at ledelsen innhentet erklæringer fra den fornærmede og den anklagede før den kom frem til en konklusjon som så ble meddelt begge parter. Å si at det er tilstrekkelig at den fornærmede mener seg krenket, er å kaste på båten alt vi har bygget opp i rettsstaten Norge, og er helt uakseptabelt. Selv i en drapssak med omforent handlingsforløp kan tiltalte bli frikjent om betingelsene er tilstede.

I samtale med Dagbladet beklager UiB delvis, og dekan Bente Wold uttaler «[n]år det gjelder denne konkrete saken, må vi nok erkjenne at vi burde håndtert oppfølgingen av den ansatte annerledes.»

Før krenkelser ble institusjonalisert, ville saken trolig blitt håndtert helt annerledes: Studenten kunne snakket med foreleseren i eller etter forelesningen, presentert sitt syn, og etter en utveksling av synspunkter og diskusjon kunne både student og foreleser ha lært noe av saken, som raskt ville blitt glemt av begge.

Forelesninger uten spontanitet

Jeg må også uttrykke en viss bekymring for den tyske studenten. Om utsagnet til Larsen representerte en krenkelse for den tyske studenten, kan det virkelige livet representere store utfordringer for studenten. Få, om noen, kan gå gjennom livet uten å bli utsatt for mer krenkende utsagn enn «tyskervitsen», og det i situasjoner der det ikke er noe sted å melde fra. Tonen i sosiale medier og i det offentlige rom er mye mer brutal, og der er det bare loven som setter grenser. En viss robusthet er nødvendig for oss alle.

At «tyskervitsen» er blitt en sak, er problematisk på mange måter. Forelesning foran mange studenter er en vanskelig balansegang. Ved semesterstart som nå føles dette alltid ekstra sterkt. Om alt skal forberedes ned til minste detalj, mister forelesningen sin spontanitet og blir kjedelig. En forelesning bør absolutt inneholde noe spontanitet og improvisasjon, gjerne noe som oppfattes som morsomt, og da er ikke veien lang til en «tyskervits». Det er klart at en forelesning ikke er et frirom for fornærmende utsagn, og det er alltid lurt å vurdere sitt publikum først. Men om «tyskervitsen» skal bli stående som et uakseptabelt utsagn, mister vi mye, og vinner ingen ting. Hvor går neste grense? 

Dersom det kommer en påstand om krenkelse på NTNU, håper jeg at NTNU kan behandle en slik sak på en bedre måte enn man gjorde i Bergen.