ABE-«reformen» – når er det nok?

Enhver regjering vil prøve å spare der det er mulig, og prøve å utnytte midlene på statsbudsjettet mest mulig effektivt. Nye reformer og gode tiltak står i kø. I alle statlige institusjoner kan man utnytte midlene bedre. Mulighetene for effektivisering vil trolig variere stort, men en diskusjon om hvilke områder der det er mulig å spare mest eller minst, er ørkesløs. Dermed har regjeringen fastsatt en flat innsparing for alle sektorer. Tallet må ikke være så stort at det virker helt urealistisk, men samtidig stort nok til at det monner på statsbudsjettet. Slik ble Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) med en pålagt årlig innsparing for statlige institusjoner på 0,5–0,8 prosent innført i 2015. For NTNU betyr dette et kutt på 34 millioner kroner i 2020, og et samlet kutt på 230 millioner siden 2015.

Institusjonene kan selv velge hvordan innsparingen skal gjennomføres. Det er både en fordel og en ulempe. Det er en fordel at vi kan tilpasse tiltakene til vår institusjon, men det er en stor ulempe at vi ikke får noen hjelp eller råd ved at staten selv avvikler noen byråkratiske tiltak som ville gi oss en innsparing. Slik ordningen fremstår nå, er det vanskelig å skille den fra et vanlig kutt i bevilgningen etter ostehøvelprinsippet. Om NTNU viderefører ABE-tiltakene flatt nedover i organisasjonen, uten råd, veiledning og hjelp til hvordan en effektivisering kan gjennomføres, blir det hele ganske meningsløst.

Ingen stor motstand blant velgerne

Retorisk er ordningen sterk og klar – regjeringen kan hevde at den har gjennomført en tallfestet effektivisering og avbyråkratisering i staten – det er vanskelig å være mot det, og samtidig oppnår regjeringen å få frigjort midler på statsbudsjettet til andre tiltak. Daværende finansminister Siv Jensen sa til Klassekampen: «Det [ABE-reformen] tvinger alle til å tenke om de har optimal oppgaveløsning. Det tror jeg ikke noen har. Noen av dem som er hovedkritikere av dette, har ingen andre svar. De vil helst ikke være med på reformer, omprioriteringer eller kutt. De vil bare videreføre alt som det er og legge mer penger på toppen. Det kommer ikke til å gå.»

Ifølge en undersøkelse gjennomført at forskningsstiftelsen Fafo er det mest brukte tiltaket for å håndtere ABE-reformen å la være å erstatte ansatte som går av med pensjon eller slutter i jobben. Det er uklart om dette gjelder i UH-sektoren.

Selv om Arbeiderpartiet har sagt at de vil avvikle ordningen om de kommer i regjering, så gjenstår det å se om de vil gjennomføre det – ordningen gir friske midler på statsbudsjettet, og har ikke møtt stor motstand blant velgerne.

Må ikke ramme forskningstid

Men det er klart at en årlig reduksjon av budsjettet på 0,5–0,8 prosent må slutte på et tidspunkt. Kunsten er å vite når nok er nok. En analogi er følgende: Anta du løper en fast runde hver dag. Du kan prøve å løpe runden ett sekund raskere hver gang. I begynnelsen går det bra, du kan sikkert løpe flere sekunder raskere. Men så kommer du til et punkt der løpstiden plutselig ikke blir raskere, men tvert imot blir markant langsommere. Og du klarer aldri å nå din tidligere bestetid. Det er en grense for alt, men det er vanskelig å vite hvor grensen går.

Det er klart at også universiteter kan drives mer effektivt, og vi må tilstrebe det, slik vi forventer av andre statsinstitusjoner. Samtidig har vi en stor salderingspost som ikke må røres – forskningstiden. Her kan «sparing» oppnås, men på bekostning av en av hovedoppgavene til universitetene – å finne ny innsikt. For å ta et utrert eksempel: Om de vitenskapelig ansatte blir ansvarlig for renhold av egne kontorer, trengs det færre renholdsansatte, og midler vil bli spart. Men forskningstiden vil bli redusert, og det bli mindre og dårligere forskning. Generelt vil en overføring av arbeidsoppgaver fra administrasjonen til vitenskapelig ansatte gi en «effektivisering», men den kan ha store negative konsekvenser.

Forskningstiden må holdes hellig – ABE-reformen kan ikke ha som konsekvens at forskningstiden blir redusert.

Innføringen av en sentral og delvis automatisert behandling av reiseregninger gir trolig en effektiviseringsgevinst – mindre tid benyttes i behandling av reiseregninger. Men innsparingen skjer lokalt, og den frigjorte tiden blir fort fylt av andre gjøremål. Da blir det vanskelig å hente ut gevinsten. Innføringen av flere digitale tjenester vil gi en effektivisering på lengre sikt når innkjøringsproblemene er overstått. Men gevinsten kommer lokalt.

Jeg har ikke full oversikt over hvordan NTNU har gjennomført ABE-reformen siden 2015, men NTNU har redusert utgiftene ved blant annet å redusere antallet administrativt ansatte. I 2018 fikk alle budsjettenhetene beskjed om å gjennomføre den pålagte ABE-reduksjonen lokalt.

Vilkårlig kobling til miljøtiltak

I 2019 slapp fakultetene og fellesadministrasjonen å innfri ABE-kuttene, men det betyr at innsparingen i 2020 blir større, nemlig på 80 millioner kroner. Ifølge rektor skal 60 prosent av reduksjonen ha en miljøprofil. Økonomi- og eiendomsdirektør Frank Arntsen sier at fakultetene og fellesadministrasjonen har fått beskjed om at de skal kutte i reiser, bespisning og møbelinnkjøp. Om de ønsker å kutte på andre måter, er det mulig.

Koblingen mellom miljøtiltak og ABE-innsparing virker vilkårlig. Målet med ABE-reformen er å drive mer effektivt, og miljøtiltak har som mål å redusere belastningen på miljøet. Det er ingen naturlig sammenheng mellom disse områdene. Det er helt klart at NTNU som alle andre institusjoner, både statlige og private, må gjennomføre miljøtiltak, og at disse kan ha betydelige konsekvenser for aktiviteten vår. Disse tiltakene må vi gjøre uavhengig av ABE-reformen, og trolig i et mye større omfang. Det er langt fra klart at miljøtiltak vil gi en effektivisering eller avbyråkratisering, snarere kan man tenke seg at tiltakene vil øke utgiftene. Det er bedre å gjennomføre ABE-reformen ved at man prøver å gå til roten av problemet – kan prosedyrer forenkles, kan rapporteringer gjøres på en annen måte, kan vi erstatte kontroll med tillit, istedenfor å blande noe positivt («miljø») med noe negativt («innsparing»). En gjennomføring av ABE-reformen er vanskelig nok om man ikke skal legge på ytterligere føringer.

Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø svarer at «det er fortsatt vekst i sektoren. Det er fortsatt håndterbart» på spørsmålet om hvor mange år med ABE-kutt universitetene tåler.

Når er vi kommet dit at vi ikke klarer å løpe vår faste runde litt raskere enn i går?