Hvorfor er hjemmet blitt et fremmed sted å dø?

Den 90 år gamle kvinnen skulle snart dø. Som tidligere institusjonsleder i bygda kjente hun tjenestetilbudet i kommunen. Nå møtte hun en strøm av nye mennesker, og mistet sammenheng og opplevelser.– Jeg visste ikke at de hadde så mange ansatte i denne kommunen, sa hun.

Mye av tryggheten hennes ble satt på prøve.

Kvinnen var min mor. Jeg skal fortelle litt mer om henne etterpå. For la meg starte med begrepet palliativ omsorg. Dette handler om behandling, pleie og omsorg av alvorlig kronisk syke med kort forventet levetid.

Helsemyndighetene erkjenner at palliativ omsorg ikke er håndtert godt nok i det norske samfunnet og fra helsetjenestens side. En av hovedutfordringene er mangel på stabilitet som kan skape nødvendig ro rundt pasienten og familien siste tiden. Derfor venter politikere på en ny stortingsmelding om palliativ omsorg som skrives nå.

Norge på bunn i Europa

Ikke noe land i Europa bruker så mye ressurser på helsetjenester per innbygger som i Norge. Vi troner på toppen av listen når det kommer til antall utdannet helsepersonell per innbygger. Er vi så verdens beste land å bo i når det kommer til helsetjenester på slutten av livet? Hvis vi tar det som en forutsetning at folk i Norge ønsker å være i sitt eget hjem også når døden nærmer seg, slik vi vet det er godt belegg for å si på verdensbasis, så ligger vi dårlig an. Her dekker vi det absolutte bunnivået. Ingen land i Europa har prosentvis så få som dør i eget hjem som Norge.

Denne norske statistikken har holdt seg på samme nivå gjennom siste 30 år – uavhengig av reformer, satsingsområder og omorganiseringer. Det er sågar en liten nedgang – siste tall fra Folkehelseinstituttet er på 13 prosent. Hvis vi trekker fra akutte hendelser i hjemmet som eksempelvis ulykker, akutt hjerteinfarkt og selvmord er tallene enda lavere når det kommer til de som vi her snakker om; de med en uhelbredelig, progredierende lidelse og hvor døden er ventet. Av de som planlegger for og faktisk dør hjemme er tallet under syv prosent på landsbasis.

Er hjemmet et ønsket sted å være?

Så er spørsmålet om det stedet vi faktisk ønsker å være når døden nærmer seg er hjemme? Noen tar til orde for og advarer mot å romantisere hjemmedød og se på det som en udiskutabel kvalitet. Her har kritikerne et svært viktig poeng. Ønsker en og velger en å være i sitt eget hjem må dette føles trygg nok. 

For det første må du ha noen rundt deg du kan stole på. De nærmeste utgjør utvilsomt den viktigste omsorgsressursen også i vårt samfunn. Over halvparten av all omsorgsytelse i kommunene er privat ulønnet omsorg. For at noen med stort hjelpebehov skal kunne være hjemme, er en avhengig av å bo i rimelig nærhet og ha tid og ressurser til å være tilstede for sine nærmeste.

For det andre trenger du også et tjenestetilbud som har nødvendig kompetanse og kan skape nødvendig kontinuitet; dette gjelder alt fra fastlege, hjemmesykepleie, fysioterapi, ergoterapi og andre nødvendige ressurser. Alle disse tjenestene må oppleves av pasienten og de nærmeste som noe som henger sammen. Hvis ikke kan det oppleves som for min 90 år gamle mor som døde for få måneder siden og som selv kjente tjenestetilbudet fra den gangen hun selv var institusjonsleder i bygda, som nevnt innledningsvis: «Jeg visste ikke at de hadde så mange ansatte i denne kommunen».

Hennes opplevelse av at det jevnlig kom nye mennesker inn døra skapte ikke opplevelse av sammenheng og oversikt, noe av det viktigste for å kjenne seg trygg .

Hvis du ikke er hjemme hvor er du da?

Stadig forflytning mellom hjem, sykehus og sykehjem har blitt det nye mønsteret i helsetjenesten. Denne forflytningen skjer oftere og går raskere. Det paradoksale er at vi har laget et helsetjenestesystem hvor det «lønner seg» økonomisk å skyve pasienten fra seg til neste ledd i denne kjeden.

Ikke rart vi venter på stortingsmeldingen. Spørsmålet er om sentrale myndigheter finner de gode løsningene på et av vår tids store utfordringer. Svaret er opplagt ikke bare ett og helsetjenesten kan ikke løse dette alene. Det store spørsmålet er hvordan vi sammen kan skape et bedre samfunn for de av oss som trenger det mest. Vi lever i en tid hvor bærekraft er et honnørord. Hvordan kan vi skape et bærekraftig samfunn, hvis vi ikke kan bære hverandre?

NOU 2017:16 På liv og død

Rønsen, Astrid (2020): Palliativ omsorg i kommunene, Senter for omsorgsforskning