Som instituttleder har jeg siden 12. mars blitt betrodd fra de mange hjemmekontor at koronautbruddet føles som et tiltrengt pust i bakken.
En pandemi oppleves som et tiltrengt pust i bakken.
Jeg har medarbeidere, spesielt i administrasjon og faglig ledelse, både på eget og andre institutt, som forteller at de kjenner seg mindre stresset enn til vanlig.
De kjenner seg mindre stresset, til tross for at vi jobber mye mer nå enn til vanlig. Nå driver vi beredskap med korte frister, og det ut fra stadig endrede retningslinjer som er til dels forvirrende fra høyeste hold. (Slik som nå torsdag 7. mai, når vi får beskjed om at 25–30 prosent av studentene skal få komme tilbake til campus. Hvem da? Jo, det er opp til hver enkelt institusjon å avgjøre. Takk for den, Henrik.) Samtidig med disse uklare og raskt endrede retningslinjene, som vi forholder oss til med pragmatisk og handlekraftig indre ro, drifter vi utdanningen som vanlig, med frister for studieplanendringer, arbeidsplaner og opptak. (På Institutt for musikk har vi egne opptak for hvert program, noe vi administrerer helt selv helt utenom det vanlige opptaket. Disse opptakene måtte selvsagt organiseres veldig annerledes i år. V.E.L.D.I.G. annerledes. Kort sagt: vi har det veldig (V.E.L.D.I.G.) mye travlere enn andre mars, april og mai-er.
Likevel sier folk dette til meg. «En pust i bakken». «Mindre stresset». «Hvis vi hadde måttet gjøre alt dette uten at jeg hadde hatt hjemmekontor, ville jeg har vært sykemeldt for lengst».
Såpass mange har sagt dette til meg på forskjellig vis, både fra egen stab og fra vidt forskjellige plasser ved NTNU, at jeg har måttet tenke en god del på det.
Hvordan kan en pandemi oppleves som en pust i bakken? Hvordan kan det å drive daglig beredskap, legge om all undervisning, endre alle vurderingsformer (hos oss handler det også om å avlyse absolutt alle eksamenskonserter, en emosjonell og faglig omkostning jeg ikke kan bruke tid på å utbrodere her) samt å ha pålagt hjemmekontor i åtte uker, med «Zoom-fatigue» og skrallende stemmer rett inn i øregangene via hodetelefonene dagen lang, oppleves som så mye mindre stressende enn det normale arbeidslivet? Hvordan kan det oppleves som en pust i bakken?
(Én ting er å ha hjemmekontor for oss med voksne barn hvor de fleste av arvingene ikke engang bor hjemme mer. De har sine egne hjemmekontor de underviser fra med sine freshe digitale krumspring. Men hva med alle de med hjemmeboende barn? Små barn? Altså, vi har vel alle vært på det videomøtet hvor møteleder sier: «Det er noen som ikke har mutet mikrofonen sin, vi hører stemmer i bakgrunnen!», hvorpå den som har ordet svarer: «Neida, det er bare samboeren min som også har et videomøte nå», mens du, samtidig som du hører samboerens videomøte very loud and clear, også ser at vedkommende har et lite barn sittende ved siden av seg som spiser sjokoladekjeks og veiver med en sprittusj som småttisen åpenbart allerede har dekorert seg selv i ansiktet med. Mindre stressende enn å være på jobb?)
Vi har hørt og lest om at ansatte i UH-sektoren er frustrerte over å ikke få tilgang til kontoret sitt på campus. Men for opptil flere oppleves altså den samme situasjonen som en pust i bakken. Koronakrisen med hjemmekontor oppleves som en mindre stressende hverdag enn arbeidshverdagen ved NTNU.
Som leder med personalansvar for ca 150 mennesker kjenner jeg på en uro over at vi kanskje har et arbeidsmiljø som gjør at folk i sentrale driftsposisjoner er mer i stand til å jobbe effektivt, mere og bedre, samtidig som de holder seg friskere, dersom de ikke er på arbeidsplassen.
Og dette gjelder som sagt ikke bare ved mitt institutt. (Jeg hadde likt å se en undersøkelse om hvor i organisasjonen folk har kjent på dette jeg beskriver her. En slik undersøkelse kan si like mye viktig om arbeidsmiljøet som den generiske arbeidsmiljøundersøkelsen vi besvarte høsten 2019.)
Men så er det også slik at vår menneskeart har vokst seg til sin allmektighet på grunn av et stadig jag etter selvutvikling, å bli bedre, å stadig strekke seg lenger, å stadig lære mer. Det ligger ikke i vår natur å bare holde hjulene sånn passe i gang.
Eller?
Har det å være travel, å gjøre mye, å kjenne seg travel, å snakke om å være travel, blitt et mål i seg selv som vi 12. mars plutselig og endelig fikk beskjed fra øverste hold om å bare slippe? («Øverste hold» selvsagt alt ettersom hvem man anser som øverste hold, Gud, Kongen, Erna.)
Er det slik at vi nå kjenner at vi i vår travelhet bare endte med å spenne bein på oss selv, eller «tatt krokkert», som vi trondhjemmere sier? Vi ble så travle at det bare ble travelhet, og ingen utvikling?
Og da er det naturligvis ikke bare snakk om arbeidsmiljøet eller arbeidsmåtene ved NTNU som gjør at folk kjenner seg mindre stresset på hjemmekontoret enn ellers. Det er ikke bare arbeidshverdagen, men selve hverdagen. Et større regnestykke som jobben er med i.
Uansett så er det slik fatt at jeg har begynt å notere ned det som blir fortalt til meg av medarbeidere som opplever mindre stress på hjemmekontoret i de siste to månedene enn til vanlig. Noe du selv kan kjenne deg igjen i på denne lista?
*Å få jobbe i fred i et mindre travelt miljø
*Det oppleves som mindre press å jobbe hjemmefra
*Å kunne gå en luftetur i løpet av arbeidsdagen og heller jobbe en time lenger
*Å få mer tid med de jeg bor sammen med selv om jeg jobber fulle dager
*Å slippe å farte rundt på møter som ligger på andre campuser, eller i andre byer.
*Å slippe tidsbruken på reisen til og fra jobb
*Å slippe å bli avbrutt hele tiden av folk som stikker innom kontoret
*Å ikke jobbe så fort og så mye man kan før man skal hjem igjen og gjøre andre ting
*At det ikke er noe man skal etter jobb og få dårlig samvittighet over fordi man ikke orker
*At det ikke er noe man bør gjøre etter jobb
*At det er ikke er noe man kan gå glipp av hvis man bare er hjemme hvis man vil
*At man ikke lenger må gi inntrykk av at man er aktiv og travel
*At man ikke lenger føler at man blir sett hele tiden, vårt selvlagde panoptiske fengsel kan faktisk velges bort
*At det er lov å ta det helt med ro
Så altså:
Ah!!!
Nå er det ingenting jeg trenger å gjøre annet enn å holde hjulene sånn passe i gang.
Er det derfor mange kjenner at korona, karantene, hjemmekontor, er en pust i bakken?
Jeg vet ikke. Og jeg prøver heller ikke å romantisere. Jeg prøver å forstå for å forsøke å ta med noe av dette tilbake til det nye normale livet vårt på campus til høsten.
På NTNUs styremøtet torsdag 7. mai kritiserte Aksel Tjora ideen om at konkurranse er ensbetydende med bedre kvalitet. Han påpekte at det heller kan være samarbeid som peker mot kvalitet, noe han mente Koronakrisen har vist oss.
Ja, kanskje koronakrisen har vist oss at vi bør tone ned konkurransementaliteten før vi dreper oss selv. At vi bør stoppe opp og se hvor det er vi har havnet i vårt travle jag etter utvikling. Stoppe opp og se hva slags liv og hverdag det er vi har skapt oss.
En bit av det kan være å finne ut hvordan vi kan bringe med oss opplevelsen av mindre stress i (arbeids)hverdagen fra hjemmekontoret tilbake til campus.
Og så må jeg jo også til slutt spørre meg selv:
Opplever jeg dette som en pust i bakken?
Jeg har iallefall fått utrolig mye nytt å tenke på.
