Noen spiller back, andre spiss, men alle må gjøre hverandre bedre

Jeg har alltid vært interessert i fotball, men aldri vært spesielt god. Da jeg var liten og bodde på Nardo spilte vi på "storplæna" og jeg ble alltid plassert på høyrebackplassen, fordi der var jeg "nyttigst".

Tiden gikk, jeg ga opp fotballen, studerte, flyttet til Oslo og fikk jobb, kom tilbake til Trondheim og begynte med bedriftsfotball. Og igjen ble jeg høyreback, men i motsetning til tidligere begynte jeg å reflektere over kvalitetene mine: 1) Jeg var ivrig og opptatt av å gjøre mitt beste i rollen jeg var tildelt, 2) tok i mot og lærte av råd og instruksjon fra medspillerne, som hadde mer erfaring og kompetanse enn meg, og 3) aksepterte at å være back aldri ble like sexy som å være spiss, men var like viktig for lagets prestasjon som helhet. Faktisk kunne jeg som back avverge mange flere mål mot enn spissene kunne lage for oss. Og på en god dag kunne det bli et løp og en sjanse og til og med et mål. Dessuten ble jeg anerkjent av laget som en viktig bidragsyter, fordi jeg var pålitelig og en del av grunnfjellet i laget.

Ifb. med fusjonen som vi er inne i, så har jeg tenkt tilbake på erfaringene fra fotballen, rundt rolleforståelse, følelse av verdi og kollektiv, og har tenkt at et fotballag er en brukbar metafor på fellesskapet på et universitet, med forskere som spisser og lærere som backer. Det handler om å forstå rollen man har, og (aner)kjenne dens verdi og egenart.

Fra gammelt av har jeg tenke på backen som en annenrangs posisjon, men slik behøver man ikke tenke på det. Riktignok er det mer heder og ære knytte til spissplassen, og det er mer sexy å skåre mål enn å avverge det. Men på den annen side, uten gode backer så rakner hele laget, og selv om det er spissene som lager målene og som gjør at vi vinner kampene, er det laget som vinner ligaen.

En back har lenger karriere enn en spiss, og kravene og fallhøyden er større når det forventes magi i hver eneste kamp. Dessuten er det ikke slik at det ikke stilles krav til backer. Moderne backer skal ha taktisk overblikk, være både utholdende og raske, og skape overtall ved å gå på løp, og til og med skåre når sjansen byr seg. Oversatt til universitetet betyr det å ha solid, faglig kompetanse, kunne delta i forskning og bidra til publikasjoner på øverste nivå.

Samtidig er det opplagt at backrollen er full av motsetninger. På den ene siden kan en tenke at en gjør en nødvendig og viktig jobb. På den andre siden er det ikke til å komme fra at spissen får mest oppmerksomhet, når terping på tekniske detaljer blir til noen sekunders magi og mål som resultat. Som back er det da viktig å vite at å vite at ens egen rolle er fundamentet som laget er bygget på, og som spissene trenger å ha i ryggen for å skape resultater. På samme måte som backer må verdsette å at spissene vinner kamper, så må spissene anerkjenne at det er backene som gjør laget solid.

Det er nok ikke til å komme fra at mange backer drømmer om og skulle ønske de var spisser. Opp til et visst nivå så går det an å bytte på rollene og gi alle sjansen til å vise at de kan skåre mål. Men dess høyere laget når, dess mer gjelder god-fot-teorien: bli best til det du er god til, heller enn å bli god til alt. Det må åpnes for en viss mobilitet, men i Champions League så kan en ikke rullere på plassene på laget, slik en kunne i Eliteserien. Dessuten, en kommer ikke til Champions League uten god bemanning på alle deler av banen, og alle plasser er i grunnen like viktige. Ikke alle kan bli spisser, men spissene er ikke nødvendigvis gode backer heller! Ved å trene og spille sammen, så må alle uansett strekke seg, lære av hverandre og skape bedre samhandling.

En slik fotballag som universitetsmetafor skal ikke trekkes for langt. Er det riktig å tenke på tidligere HiST som et "farmer"-lag for NTNU, som Ranheim sies å være for Rosenborg? Ranheim har jo vært på nippet til å rykke opp flere sesonger på rad, og slår glatt Rosenborg II, mens Rosenborg bare tidvis varter opp med storspill (selv om nivået er jevnt over høyt).

Nå som NTNU har fusjonert med høyskolene på Kalvskinnet, Gjøvik og Ålesund, så er det i hvert fall helt uheldig og dumt å snakke om oss og dem, A- og B-lag og ikke anerkjenne egenarten og kvaliteten til de ulike rollene. Alle har et ansvar for å gjøre alle bedre, og selv om noen har backrollen og andre spiller spiss, så har alle samme oppdrag, å utdanne og forske for samfunnet rundt oss.