Politisering av akademia hindrer akademisk frihet

Jeg har tidligere berørt akademisk frihet i UA i forbindelse med temaet ytringsfrihet.

Akademisk frihet er fortsatt like aktuelt. Jeg skal ikke drøfte tyskervitssaken her, selv om saken ikke synes å dø ut ennå.

Utgangspunktet denne gang er rapporten « Academic Freedom in the UK» , utgitt i år av tankesmien Policy Exchange i London. Den betraktes som sentrum-høyre i det britiske politiske landskapet, og karakteriserer seg selv som «UK’s leading think-tank».

Det sentrale spørsmålet som stilles er

To what extent are UK-based academics free to pursue research or public engagement wich may have a political interpretation, without social or professional penalty within the sector.

Dette undersøkes innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag (unntatt økonomi), og er basert på en spørreundersøkelse.

«Chilling effect»

Rapporten ser også på hva som kan gjøres både i form av lovgivning – en Academic Freedom Bill – og andre tiltak som kan sikre at universitetene støtter intellektuell uenighet og sikrer at all ytringsfrihet innen lovens rammer er beskyttet på campus. Blant anbefalingene er at britiske universiteter skal slutte seg til the Chicago Statement som sikrer full ytringsfrihet på universiteter.

Sentralt i rapporten er en undersøkelse av hvordan det foregår diskriminering på grunnlag av politisk syn når det gjelder innvilgelse av forskningsprosjekter, ansettelse og forfremmelse.

I tillegg diskuteres en «chilling effect» – at man ikke tør å diskutere sitt politiske syn i frykt for hva kollegene mener, og hvilke konsekvenser det måtte ha for arbeidssituasjonen på universitetet. Dette gjaldt for eksempel standpunkt i Brexit-saken og særlig minoritetsstandpunkter i kjønnsdebatten. Bare omtrent halvparten oppga at de ville være komfortable med å spise lunsj sammen med en kjent Leave-tilhenger (dvs en som ønsket at UK skulle forlate EU).

Tallene som vises i rapporten er interessante. De er selvsagt ikke direkte overførbare til norske forhold, både fordi det britiske politiske landskapet er annerledes og tallene er satt i en Brexit-kontekst. Tiden rundt EU-avstemningen i Norge i 1994 var også en periode der debatten ble personlig og ofte hatefull. Om det førte til diskriminering som beskrevet her, vites ikke.

Først har de undersøkt politisk syn blant vitenskapelige ansatte, og her finner de at 53% betrakter seg som venstre (Labour), 35% som sentrum (LibDem/Liberals/SDP), og 9% som høyre (Conservative/UKIP). Disse tallene avviker betydelig fra det britiske samfunnet som helhet, og over tid har det vært en betydelig endring fra en høyredominans til en venstredominans. 

I California oppgis tallene til å være 71% venstre, 15% sentrum og 14% høyre, uten at det er relatert til politiske partier i USA. For øvrig viser en undersøkelse gjennomført av Forskerforbundet i 2017 at heller ikke norske akademikere stemmer som resten av befolkningen.

Tallene i den britiske rapporten sammenholdes med resultatet fra Brexit-avstemningen i 2016, der bare 17% av akademikere stemte for Leave, mens resultatet fra folkeavstemningen var på hele 51,9%.

Akademisk selvsensur

Undersøkelsen viser at om lag én tredel av de som stemte Remain (dvs å forbli i EU) var villig til å diskriminere mot en stillingssøker som var Leave-tilhenger. Tildeling av prosjekter var det området der det var mest diskriminering, og der var omtrent halvparten av dem som vurderte seg til å tilhøre venstresiden villig til å vurdere lavere en prosjektsøknad som tok et utgangspunkt fra høyresiden. Omtrent én femdel av dem som vurderte seg selv til å tilhøre høyresiden, var villig til å nedgradere en prosjektsøknad som tok et venstrestandpunkt.

Omtrent én tredel av dem som karakteriserte seg til høyresiden rapporterte om selvsensur av politiske meninger i publikasjoner og undervisning, mens om lag 25% fra venstresiden uttrykte det samme. At akademikere ser behov for selvsensur er ikke akseptabelt.

Rapporten finner generelt at viljen til å diskriminere stort sett er ganske likt fordelt mellom høyre- og venstresiden.

Ny strategi ved SDU

Politiseringen av akademia tar mange former – scenenekt, selvsensur, misbruk av varslinger – er alle med på å undergrave universitetenes helt unike rolle for samfunnet. Sentralt for universitetene er friheten til å søke ny kunnskap uavhengig av statsmakten og politiske krav. På den bakgrunn er det nye vedtaket til Syddansk Universitet (SDU), med hovedcampus i Odense, helt galt. SDU har vedtatt som strategi at:

«Vi vil skabe værdi for og med samfundet ved at arbejde med FN’s verdensmål

Vi vil udvikle talenter, som fremmer unikke og innovative løsninger til gavn for en bæredygtig verden 

Og vi vil bidrage til at bryde grænser og forme en bæredygtig fremtid»

FNs bærekraftsmål er politiske mål og det er opp til politikerne å vedta hvordan vi skal oppfylle dem. Samtidig kreves det ny kunnskap og forskning i mange ulike retninger for å løse de enorme problemer vi står overfor.

Bærekraftsmålene er én tilnærming til dette, men ikke den eneste, og som tiden går vil kanskje andre mål fremstå som viktigere og riktigere. Historien har gang på gang vist at den unyttige forskningen ikke bare blir nyttig, men uunnværlig. Innskrenker man forskerens rett til selv å bestemme sine mål allerede før man har startet, bryter man med hele universitetsideen.

NTNUs motto Kunnskap for en bedre verden er i tråd med universitetsideen og setter hele vårt mål – eller samfunnsoppdrag som det heter nå – i en videre ramme. Det treffer bedre enn de ønsker og visjoner som er nedfelt i SDUs strategi. Nå må jeg innrømme at jeg har en spesiell forkjærlighet for dette mottoet siden det ble vedtatt mens jeg satt i NTNU-styret.

Striden om Linné-benken

Siste uke viste at norske universiteter også er blitt rammet av ønsket om å rive ned fortidens helter. Dette griper direkte inn i den akademiske frihet.  Bydelsutvalget Gamle Oslo ønsket å fjerne en benk som bærer Carl von Linnés signatur og som står i Botanisk have, som eies av Universitetet i Oslo. Benken har stått der siden 2014. Begrunnelsen er at Linné hadde rasistiske holdninger. Det ser heldigvis ut til at Universitetet i Oslo har bestemt seg for å la benken stå, men muligens endre plakaten som står ved benken. Å fjerne benken ville være uakseptabelt og historieløst. Linné er en av alle tiders største naturforskere.

Mennesket har i hele sin tid på jorden prøvd å forstå og systematisere sine omgivelser, både for å overleve og drevet av en intellektuell nysgjerrighet.

Linné innførte en fullstendig klassifisering av alle plante- og dyrearter som var kjent på hans tid. Dette var en revolusjon i vår forståelse av naturen. Den var også omstridt i sin samtid idet han plasserte mennesket i den samme orden som aper. Men så klassifiserte og karakteriserte Linné homo sapiens i seks underarter, og det er selvsagt ikke akseptabelt i dag. Hans karakteriseringer ville trolig være straffbare nå. Men det synet vi har på mennesket i dag, for eksempel slik det er nedfelt i menneskerettighetene, er nettopp resultatet av utvikling og fremskritt avbrutt av feiltrinn, og vi ville aldri kommet hit vi er uten å ha gjort feiltrinnene som bl.a. ligger i Linnés menneskeraser. Feiltrinnene er også en legitim og nødvendig del av utviklingen.

Fra dem som ønsker å fjerne Linné-benken, ligger det en arroganse overfor tidligere generasjoner at vi bare vil kjennes ved dem som følger vårt menneskesyn, og det er en arroganse overfor fremtidige generasjoner at vi, i vår tid, mener vi er kommet frem til det endelige svaret i forståelsen av mennesket. Historien viser at tidligere generasjoner har trodd det samme – og tatt feil – og det er ingen grunn til å tro at vi er bedre.

Kampen for selvstendige universiteter med full akademisk frihet er ikke over, og må kjempes hver dag.