Samling av campus må til for å kapre de beste studentene

Diskusjonen om den nye campusen på Gløshaugen fortsetter, og det er ikke lett å se når campusen vil bli fullført. Ennå er ikke et eneste spadetak tatt, og det foreligger ikke endelige planer for hvordan campusen skal se ut.

Det kan være verdt å gå tilbake å se hvorfor NTNU-styret gjorde vedtaket om samling nær Gløshaugen – «å flytte Dragvoll til Gløs». Tidligere rektor Gunnar Bovim berører saken i sitt «avskjedsintervju» med UA. Siden jeg satt i styret som gjorde dette vedtaket, vil jeg gjerne gi mitt syn på dette.

Milepæl med enstemmig vedtak

Diskusjonen om en en-campus eller to-campus løsning for Universitetet i Trondheim og senere NTNU har ridd institusjonen som en mare. I tillegg til det åpenbare spørsmål om hva universitetet er best tjent med, kommer de langsomme, tungrodde og uforutsigbare politiske prosessene som må til for å få bevilget tilstrekkelig med statlige midler for å realisere en løsning i det hele tatt. Prosessene har vært mange og kompliserte, og her må det bli en kortversjon.

Da jeg kom inn i NTNU-styret, lå det et styrevedtak på bordet om videre utbygging på Dragvoll. Det hadde vist seg å være umulig å få midler til å realisere dette, og man var nødt til å se på saken på nytt. Under rektor Torbjørn Digernes ble de første skrittene tatt for å vurdere mulighetene for å få til en en-campus løsning, og arbeidet ble kraftig intensivert under rektor Gunnar Bovim.

For styret var saken vanskelig fordi den både hadde en lang forhistorie og inneholdt mange politiske overlegninger. Saken ble godt forberedt av administrasjonen, og styret vurderte nøye fordeler og ulemper ved ulike løsninger. For å sikre legitimitet av styrets beslutning var det viktig at vedtaket om samling av campus var enstemmig. Flere styremedlemmer tvilte seg frem til en beslutning, og det var en milepæl at styret gjorde et enstemmig vedtak om en samlet campus på Gløshaugen. 

Bovim: Eksepsjonelt dyktig

Men historien har vist at et slikt styrevedtak har liten verdi om det ikke er mulig å overbevise politikerne. Her har Gunnar Bovim vist seg å være eksepsjonelt dyktig i å bygge gode allianser med politikere fra alle partier. Uten det iherdige og dyktige arbeidet hadde det ikke vært mulig å få statsminister Erna Solberg til å annonsere at regjeringen hadde vedtatt å støtte en samlet campus på Gløshaugen. Styrets vedtak var forankret i NTNUs strategiplan «Kunnskap for en bedre verden», og ble understøttet av en konseptvalgutredning (KVU) og en kvalitetssikringsrapport (KS1), som er statens verktøy for å vurdere samfunnsnytten og realismen i prosjektet. Selv om universitetet eier de fleste av sine eiendommer, er det ikke slik at NTNU kan selge Dragvoll og bruke fortjenesten til å bygge nye bygninger. Midlene fra et salg av Dragvoll vil gå til Finansdepartementet, og et vedtak om å bygge nye bygninger vil måtte finne seg i å konkurrere om en plass på regjeringens liste over nye statlige bygg – en liste som er lang, dyr og der alle passer på sin plass. Derfor var regjeringens vedtak viktig, men arbeidet er ikke over før byggene er fullfinansiert.

Mer attraktiv som studieby

Styremedlemmene har sikkert vektlagt ulike argumenter for en samlet campus. For meg var følgende argument det viktigste: NTNU er involvert i mange kamper både nasjonalt og internasjonalt om menneskelige og materielle ressurser. Det er viktig for oss å sikre oss de beste ansatte og, enda viktigere, de beste studentene. Det er én kamp vi ikke har råd til å tape – kampen om de beste studentene. Trondheim har et fabelaktig rykte som Norges mest attraktive studentby. Sivilingeniørstudentene må ha den største fordypningen i matematikk fra videregående skole, og det sammen med karakterkrav i matematikk gjør at det totale antallet mulige søkere til sivilingeniørstudiene er sterkt begrenset. Vi må arbeide hardt for at de aller fleste av de aktuelle studentene kommer til NTNU. Jeg tror at å samle alle NTNUs studenter bynært på Gløshaugen vil gjøre Trondheim mer attraktiv som studieby, både for teknologer og humanister. Det gjør det lettere for studentene å ta kurs på tvers av faggrenser, og det sosiale samværet mellom teknologer, naturvitere, samfunnsvitere og humanister – og medisinerne er ikke langt unna – vil alle tjene på. De store globale utfordringene krever tverrvitenskapelig forskning og forståelse, og det er bra om studentene kan ta kurs på tvers av faglige barrierer. Med flere studenter på campus er det også mulig at det blir mer liv på campus utenom vanlig arbeidstid.

Akademikere er nysgjerrige

Det er blitt harselert mye over påstandene om at en samlet campus vil lede til mer forskningssamarbeid mellom humanister/samfunnsvitere på den ene siden og teknologer/naturvitere på den andre siden. For de som samarbeider med forskere på andre kontinenter, virker det usannsynlig at avstanden mellom Gløshaugen og Dragvoll skal ha vært et hinder. Men man skal ikke undervurdere konsekvensene av å ha felles møtesteder og mulighetene for eksempel for å kunne følge hverandres forelesninger. Akademikere er intellektuelt nysgjerrige, og vi kan alle lære av hverandre. Reisen mellom Dragvoll og Gløshaugen er for lang i en travel hverdag.

Akademimøtene i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab her i Trondheim har alltid ett foredrag fra hver av de to klassene, den humanistiske og den naturvitenskapelige. Det er ofte vel så interessant og lærerikt å høre på foredrag fra den «andre» siden.

Det er kjent at det er vanskelig å få til aktiviteter på Dragvoll utenom vanlig arbeidstid. Nærheten til byen og det større studentmiljøet på Gløshaugen vil gjøre det mer sannsynlig at campusen blir mer levende om ettermiddager og kvelder.

Kompliserende faktorer

Etter at NTNU-styret gjorde sitt vedtak om en samlet campus på Gløshaugen, har det kommet mange kompliserende faktorer til som sikkert har forsinket gjennomføringen.

For det første: Arealnormen for fremtidige statlige kontorlokaler på 23 kvm BTA per ansatt har ført til en ulykksalig diskusjon om åpent kontorlandskap og cellekontorer. I en situasjon der mange fortsatt er uenige i vedtaket om en samlet campus, gjør det ikke situasjonen lettere at nye bygg blir trangere. Eksisterende bygg på Gløshaugen er stivere og gjør en fortetting til 23 kvm per ansatt vanskelig.

For det andre: Det er vedtatt å bygge Ocean Space Centre som vil gi nye og hardt tiltrengte laboratorier på Marinteknisk Senter. For regjeringen er det politisk vanskelig vedta to store statlige utbygginger i samme region, og om ikke begge blir gjennomført samtidig, kan det fort skje at den ene blir satt på vent for en udefinert tidsperiode.

For det tredje: Så kom fusjonen med HiST og Høyskolene i Gjøvik og Ålesund. Plutselig måtte kabalen med en samlet campus på Gløshaugen også involvere HiSTs lokaler på Kalvskinnet. Dessuten er mye tid blitt brukt på å gjennomføre fusjonen, noe som har tatt fokus bort fra andre aktiviteter. Avstanden til campusene i Gjøvik og Ålesund fra Trondheim er ikke en utfordring, men et problem, men det forhindrer ikke at vi gjør det vi kan for at Trondheim forblir Norges beste studentby.

Må unngå blindspor

Det er viktig å holde trykket oppe for å sikre at regjeringen bevilger de store beløpene slik at både campusen på Gløshaugen og Ocean Space Centre kan bli realisert – for hvert år som går uten at spaden kommer i jorden, øker sjansen for at prosjektet kommer inn i et blindspor. Det er ikke Norges fremste studieby tjent med.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.