«Vi har ikke harpe. Det må du på Musikkhøyskolen for å
studere».
«Aha. Arbeidsfordeling?»
«Jeps».
Fakta
Nora B. Kulset
Nora stepper inn som gjesteskribent for UA.
Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.
Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.
Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.
Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.
Er opptatt av: Forskningsformidling.
«Smart».
«I grunnen mest med tanke på harpistene, som skal være alene
med instrumentet sitt resten av karrieren. Én gang i livet er det hyggelig å
være i en gjeng med harpister. Derfor har vi samlet dem under studietiden».
«Å, aha, smart det óg».
«Jeps».
Jeg har besøk av statsråd Ola Borten Moe. Vi trasker opp og
ned i vår labyrint i og rundt Olavshallen i sentrum. Jeg dytter han og hans to
rådgivere inn i bittesmå heiser, opp trappeløp i bygg uten heis, over
dørterskler hvor verken musikkutstyr eller annet på hjul kan trille inn og ut.
Det ventet dem verken oppskåret frukt eller små vannflasker
med syntetiske fruktsmaker ved ankomst, men kaffe i pappkrus fikk de forsyne
seg av fra kaffemaskina vår. Vi har nemlig ikke tid til å drikke Bris og spise
druer. Jeg har fått 45 minutter til å vise fram at hans uttalelse i
Adresseavisa 29. desember om at vår samlokalisering med symfoniorkesteret og
kulturskolen i Olavshallen ikke er en dårlig plass å være, er en sannhet med
sterke modifikasjoner. «Kom og se hvordan vi har det», skrev jeg på Facebook da
jeg delte intervjuet fra Adressa. «Jeg kommer gjerne», svarte Ola. I
Facebooktråden.
Og Ola, han er interessert.
Både i hva det særeste instrumentet er, hvordan man øver på
en gong-gong, og hva jeg tenker om årsaken til at NTNU ikke bygger for hele
musikk på én gang, men bare flytter de av oss som er på Dragvoll.
«Årsaken til det? Vel, det er jo fordi du har tatt bort
halve pengesummen, da er det bare penger til å flytte Dragvollmusikken, ikke
hele musikkinstituttet».
«Men det må jo være hensiktsmessig det også, siden NTNU
velger å gjøre det?»
«Hva annet kan NTNU velge å gjøre når pengene til å bygge
til hele musikk er tatt bort?»
«Det er jo store arealer i Midtbyen som kan brukes til å
samle dere, her dere allerede er?»
«Da endrer du vilkårene for tildeling av midler til en
samlet campus».
Skjevt smil. Mon tro om det et lurt smil? Eller er det bare
skjevt? Mamman min har et skjevt smil, etter at hun hadde polio som barn. Du
kan derfor si jeg er over middels vant til å håndtere og tolke skjeve smil. Ola
ser på meg. Hm. Tror det bare var skjevt. Vi entrer et rom med
trommeundervisning.
Når denne lille epistelen publiseres, har Borten Moes
utsynsmelding kommet og vil være det eneste noen av oss er interesserte i å
bruke tiden vår på å lese om. Jeg burde derfor selvsagt heller ha skrevet et
dikt om innsyn og utsyn og sidesyn og langsyn og nærsyn og om hvorfor vi mer
enn noensinne trenger kunstens vidsyn.
Men mest av alt er jeg egentlig bare opptatt av mitt eget
syn. Ja, nå snakker jeg ikke om at jeg alltid er opptatt av musikk og
kunstfagenes plass - eller ikke - i akademia, det er jo både nærsynt og utsynt
på mange vis det, nei, jeg mener mitt faktiske syn.
Her en morgen oppdaget jeg nemlig til min overraskelse at
mobiltelefonen hadde fått veldig dårlig lys på skjermen. Det var så å si umulig
å lese hva som sto der. Utover dagen gikk det imidlertid bort dette svakere
lyset. Jeg brukte litt tid på å trykke rundt på telefonens mange menyer for å
sjekke om dette var en ny type tidsbegrenset lysinstilling jeg ikke visste om,
á la den med «night shift». En ny type «morning shift», muligens. Men nei da.
Fant ikke noe.
Så begynte det sannelig å skje sånn tidlig på kveldene også.
Hadde knapt fått middagen i magen før det ble uklart på telefonen igjen.
Irriterende funksjon. Balet litt med dette en ukes tid, faktisk. Lurte på om
mobilen måtte inn til reparasjon. Mannen min bare ristet på hodet.
Så snakket jeg med broren min. Selvsagt på et tidspunkt på
døgnet hvor jeg faktisk kunne lese hva vi skrev til hverandre der på telefonen.
Så kom jeg på å nevne dette for han, om kanskje han (tross alt storebror) hadde
hørt om denne lysfunksjonen.
Det hadde han, gitt.
Så dagen etter gikk jeg på Domus (beklager, City Lade,
gammel Trondhjemmervane vond å vende) og kjøpte meg et par pluss én-briller til
99 kroner.
Det var dama som måtte oppgraderes, ikke telefonen.
Da velger jeg meg progressive utsynsmeldingsbriller!
Problemet er bare at nå har jeg også oppdaget minus
én-briller. Ohoi, så skarpt jeg kan se mange mil unna med de jeg prøvde på
Nille her forleden. De små budsjett-tallene på skjermen i enden av møtebordet
er jo sylskarpe!
Jeg møter derfor Ola Borten Moes utsynsmelding med to par
briller, pluss én og minus én. Så kan jeg jo velge om jeg vil forstørre eller
forminske budskapet.
«Dette er grunnen til den banebrytende og helt nye
oppfinnelsen kalt progressive briller», sier mannen min litt oppgitt over all
brillingen min.
Progressive briller! For et utrolig positivt ladet uttrykk!
Da velger jeg meg progressive utsynsmeldingsbriller! Akkurat som jeg leser på
Innsida at man kan få dekket briller med kontorprogressiv løsning. Det må jeg
si! Er det da clean desk og free seating når man tar dem på, eller er det motsatt?
I alle fall mye bedre enn terminalbriller.
La oss håper det ikke er dem vi må lese utsynsmeldinga med.
Uansett: takk for besøket, Ola, det var overraskende
trivelig og lett å ha deg på besøk.
