Et energipolitisk sjansespill med fremtidige generasjoner?

Ifølge NVE vil Norge stå overfor et kraftunderskudd innen utgangen av 2028, i motsetning til dagens kraftoverskudd. I møte med fremtiden trengs det en grundig undersøkelse av alternative energikilder som kan sikre pålitelig, billig og grønn energi for norske husholdninger og norsk industri. Men dagens energipolitikk har vedtatt på forhånd at havvind blir en suksess, noe jeg ser på som et energipolitisk sjansespill.

La meg utdype.

For noen uker siden ble det avholdt en auksjon for bygge havvind på Sørlige Nordsjøen II (SNII), hvor vinneren fikk en kontraktspris på 115 øre per kWh. Marianne Sivertsen Næss (AP), lederen av Stortingets energi- og miljøkomité uttalte at auksjonen «er godt nytt for norske strømpriser og for klimaet», men er dette virkelig tilfellet? Til sammenligning kan et fullt nedbetalt vannkraftverk produsere kraft til rundt 12 øre per kWh, en tidel av det SNII forventes å koste. 

Dessverre vil SNII sannsynligvis være den billigste havvinden vi noensinne vil produsere. Ifølge NVE bygger Norge den dyreste havvinden i hele Europa. SNII vil være av typen bunnfast havvind, noe som betydelig reduserer kostnadene sammenlignet med flytende havvind, som nå ligger på prisnivåer helt opp til 327 øre per kWh. 

Problemet Norge står overfor er at SNII i all hovedsak er det eneste området egnet for denne typen havvind, og derfor vil det være vår 'billigste' havvind. Imidlertid sier bransjen selv at denne havvinden ikke vil være et realistisk supplement før langt ut på 2030-tallet.

I tillegg er ikke havvind spesielt miljøvennlig å bygge. Det krever enorme mengder stål og betong med en relativt kort levetid. Eksempelvis krever Hywind Scotland anslagsvis to millioner tonn per gigawatt. Det betyr simpelthen enorme mengder stål og betong i all overskuelig fremtid. 

Når betongproduksjonen står for 7-8 prosent av verdens klimagassutslipp, klarer jeg ikke å forstå dette som ressurseffektivt eller for å være en spesielt miljøvennlig utbygging. Selv om bygging av fornybare energikilder aldri er helt utslippsfritt, kan jeg tenke på ett alternativ som er betydelig bedre, nemlig kjernekraft.

Ifølge FNs UNECE-panel har kjernekraft den laveste negative påvirkningen på økosystemer (klima, natur og miljø), den laveste negative påvirkningen på ressursbruk (materialer, mineraler, metaller og gruvedrift), og den laveste negative påvirkningen på menneskelig helse inklusiv kreft. Videre finner EUs vitenskapspanel at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden som finnes og like bærekraftig eller mer bærekraftig enn fornybare energikilder. De konkluderer med at brukt brensel fra kjernekraft kan håndteres på en trygg og forsvarlig måte.

Vi ser også at kjernekraft, sammen med vannkraft, er de mest populære energikildene i Norge for tiden. Og om du drar til Halden, der de har hatt reaktor i et halvt århundre, er støtten enda større. Mens energikilder som sol- og vindkraft på land ofte skaper arealkonflikter med befolkingen, eller “Not In My Backyard” (NIMBY), gir kjernekraft fenomenet “Yes In My Backyard” (YIMBY). I lys av dette er det kanskje ikke så overraskende at 40 kommuner i Norge nå ønsker å åpne for kjernekraft. Kjernekraft vil i et 100-årsperspektiv kreve en gjennomsnittlig strømpris på 37 øre/kWh for å dekke inn alle sine kostnader.

Vi går i møte med en usikker fremtid og vi ser lite folkelig støtte til havvind, samt motstand mot vindkraft på land. Vi har kun en plan A, men ingen plan B dersom plan A feiler. Det er derfor risikosport i klimakampen om vi ikke åpner for alternativer og tillater sunn konkurranse. Hva om vi heller åpner opp for energikilder som folk vil ha og lar alle utslippsfrie energikilder få lov til å konkurrere på like vilkår? Har vi noe å tape på et slikt valg?