«En eller annen må ha baktalt Josef K for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt» ( «Prosessen» av Franz Kafka)
«At Eikrem uttalte seg i mediene om manglende forståelse av kulturkontekst i norsk flyktningpolitikk, startet en prosess mot han.» skriver Heidi Stakset i denne ytringen.
I Kafkas roman forsøker hovedpersonen Josef K. å finne ut hvorfor han er blitt arrestert for en uspesifisert forbrytelse. Offiserene nekter å navngi myndighetene som har sendt dem. Josef K. forblir uten svar siden rettsinstansen er anonym. Vertinnen, Fru Grubach, prøver å trøste Joseph K., men skader han utilsiktet ved å insinuere at rettssaken kan være relatert til et umoralsk forhold hun mistenker han for å ha med en ung, kvinnelig nabo. Etter slike voksende mistanker klarer ikke hovedpersonen lenger å styre sin bestemmelse. Et år etter arrestasjonen blir han hentet av to menn, ført bort og henrettet.
Øyvind Eikrem, førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid, har nå fått varsel om avskjed etter å ha vært underlagt en langtekkelig prosess som førte han ut i sykemelding. Han er en av flere som har fått status som «mistenkt» for ytringer de har fremmet. De er blitt anklaget, fordømt og sykemeldt for prosessene de har vært underlagt ved institusjonen. Eikrem var beskyldt for ytringene lenge før saken hans ble behandlet. Ifølge ledelsen er han mistenkt for å stå bak en anonym Facebook-konto der hatefulle ytringer forekommer, og han er beskyldt for å være «illojal» mot ledelsen når han forsvarer seg. Man mente at hans varsel om at instituttledelsen setter studentene opp mot ham, er «uakseptabelt» og «brudd på Eikrems lojalitetsplikt». Dette skjer etter en underlig prosess der kolleger skrev mailer om han til instituttleder bak hans rygg, og der stipendiater spionerte på hans datamaskin.
I mailen hvisket en kollega til instituttlederen at Eikrems «kommentar bør få konsekvenser». I Universitetsavisa leste vi at stipendiatene, som også er kolleger av Eikrem, «snikfotograferte Eikrem for å få noe på han, og at de tok «hundrevis av skjermdumper( 260 i alt) av hans angivelige Facebook-aktivitet» Det er bekymringsfylt og urovekkende, synes jeg, av ledelsen å bifalle slik forfølgelse av enkeltpersonen. NTNU betaler et privat advokatfirma som «faktagranskere» for å behandle varselet. Eikrem sendte vedrørende kollegenes utilbørlige handlinger mot han, og samme firma ble hyret for å skrive rapport om den anonyme Facebook-kontoen. Firmaet konkluderte med at Øyvind Eikrem hadde tilgang til, og må holdes ansvarlig for, den anonyme kontoen. Jeg forstår ikke hvordan det å ha tilgang til noe, gjør en person ansvarlig. I Khrono leser vi uttalelser fra flere jurister som peker på at det ikke er grunnlag til å konkludere på hvem det er som har opprettet den anonyme kontoen.
Det levner ingen tvil om at styreformen ved NTNU innskrenker ansattes demokratiske rettigheter, ikke bare når de ytrer seg i avisene, i nettsidene på Facebook, men også i kommentarfelt i Universitetsavisa. Nylig ble en ansatt innkalt til et møte for hans saklige kommentar vedrørende ansettelsen av en leder ved instituttet der han arbeidet. Dette er et alvorlig angrep på ytringsfriheten og personens integritet. De som sitter igjen tør ikke uttale seg. En slik styreform initierer kamp mellom ansatte og ledere, og sår splid ansatte seg imellom.
Det er ikke første gang jeg følger prosesser mot enkeltpersoner ved universitetene. Vi trenger å skape oppmerksomhet rundt styreformen, dens verdisystem og praksis for å verne ansattes trygghet og ytringsfrihet, samt beskytte ansatte som blir tatt for å ha ytret seg eller kommet med legitime kritiske bemerkninger. Vi ser at ledelsen unngår fokus på sin utøvelse av «absolutt ledelsesmakt»ved å henvise til begrepet «personalsak» og behandle den bak lukkede dører slik at den ansatte ikke engang vet hva han er mistenkt for. Slik individualiserer de konflikten og personliggjør enkeltsakene. De styrer hvem og hva som vektlegges, frir seg fra eget ansvar og ser bort fra kontradiksjonsprinsippet.
Heidi Stakset sammenligner saken mot Øyvind Eikrem med Kafka-romanen Prosessen.Foto: Privat
De juridiske fagekspertene har pekt på at bevisene er veldig tynne, og det er vanskelig å forstå hvordan en kan si opp en person på grunnlag av begrepet illojalitet eller en angivelig anonym Facebook-konto. At Eikrem uttalte seg i mediene om manglende forståelse av kulturkontekst i norsk flyktningpolitikk, startet en prosess mot han. Han ble mistenkt for å være lite faglig i sin tilnærming av kolleger som var uenige med han, og for å være del av en høyreorientert bevegelse da hans uttalelse ble trykket på nettstedet Resett.
Bevisføringen i disse sakene kan synes kontroversielle. Det er ingen ordentlig bevisføring når en bygger på rykter blant studentene og en anonym konto. Vi ser også at det har kommet tilleggsmistanker etter hvert, for eksempel ble Eikrem mistenkt for å ha fornærmet ledelsen og opptrådt illojalt i det han forsvarte seg mot deres anklager.
Begrepet lojalitet har imidlertid noen viktige forutsetninger. Å være lojal er å:
1. Uttrykke åpent hva du føler og tenker.
2. Å ikke ta del i rykter. Det er uærlig og illjojalt å snakke om andre bak deres rygg.
3. Å være lojal er også å forsvare andre når det er nødvendig.
4. Lojalitet er evnen til å tenke på andre før du tenker på deg selv og er ved deres side gjennom gode og dårlige tider.
Det kan være vanskelig å være lojal mot de rundt deg da det krever tålmodighet og en sjenerøs innstilling. Det fordrer at du sier oppriktig det du tenker uten å dømme. Dette skaper en støttende, trygg og pålitelig atmosfære.
I romanen til Kafka ser vi også at den ene anklage leder til den andre. Da Josef K. ble innkalt til retten en bestemt dag, uten å bli fortalt nøyaktig tid eller sted, fører det til at han kaster bort mye tid på å besøke de forskjellige bygningene i forstaden, før han endelig finner den rette døren ved en tilfeldighet. En forsamling av gamle menn, ledet av en dommer som ikke var veldig betryggende, bebreidet ham alvorlig for hans forsinkelse. Boken viser et foruroligende slektskap mellom den forestående katastrofen for enkeltpersonen og normaliteten som makthaverne forvalter gjennom de, for oss, absurde lovene.
Det kan synes som om ansatte som har vært kritiske til ledelsens avgjørelser, får mistankens slør hengende over seg og deretter finner man, eller konstruerer, bevisene i ettertid. Det setter både ytringsfriheten og den akademiske uavhengighet i fare. Vi kan snakke om en institusjonell krise da det heller ikke finnes uavhengighet i behandlingen av disse sakene. De som utsettes for anklager sitter svært lenge i uvisshet for det tar lang tid før sakene løses, og bevisene er svake. I enkelte tilfeller er bevisene endog presset frem, ikke minst via offentliggjøring i mediene. Mange dømmes til flytting eller oppsigelse på tynne bevis, og det finnes ingen reell ankemulighet ettersom de samme «uavhengige» ledere besitter alle posisjoner.
I ledelsens arbeid med å ansette nye instituttledere har flere etter hvert blitt avsatt, til tross for at de besitter en fremragende faglig og erfaringsmessig kunnskap. Vi kan derfor tenke oss at de som ansettes i ledersjiktet er mer ledelsesvennlige og ensartede. Vi får en arbeidsgivermakt som er ideologisk forankret på bekostning av et demokratisk styresett. Demokratiet forutsetter at en samarbeider med fagansatte som kjenner forholdene ved instituttene.
Romanen «Prosessen» beskriver det byråkratiske systemets makt og dens virkning på personen. Vi leser om opplevelsen av absurditet da hovedpersonen aldri får vite hva han er skyldig i for eksempel, og hendelsen bærer preg av vilkårlighet. Når enkeltpersoner utsettes for vilkårlige prosesser kan vi, med rette, snakke om et helseskadelige miljø. Konfrontasjonene og forfølgelse mot enkeltansatte fra flere hold, har påført dem helseskade og ført dem ut i sykemelding.
Helge Holgersen, psykolog og tillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiB, uttalte følgende i tilknytning til prosessen mot Eikrem: «Det viser seg at jo lengre tid det tar før saken avsluttes, jo mer øker sannsynligheten for at varslere bryter sammen, sier han.» Han peker videre på at Eikrem «i full offentlighet er beskyldt for saksforhold allmennheten har sterke oppfatninger om, og jo lenger tid det tar før denne situasjonen løser seg, jo verre er det for ham» Holgersen sier et slikt press over tid kan få hvem som helst til å bryte sammen.
Det er på høy tid at ledelsen lytter til fagekspertisen blant jurister, psykologer, og fagforbund. Det er i ledelsens interesse å ha et helsefremmende, transparent og fritt akademisk miljø.
