En matematikkprofessor leser Cormac McCarthys «Passasjeren» og «Stella Maris»

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Tydeligvis, for det er akkurat det den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy gjorde i boken «Stella Maris». Den Pulitzer-belønnede forfatteren gikk bort tidligere i år, og dette ble hans siste bok. «Stella Maris» har noe overlappende persongalleri med boken «Passasjeren» som kom ut like før «Stella Maris», men de kan leses uavhengig av hverandre.

«Passasjeren», som er satt på 80-tallet, starter med et interessant mysterium – et team av dykkere skal undersøke et flyvrak på havets bunn. De oppdager at pilotens flybag og den sorte boksen mangler. Syv passasjerer og to besetningsmedlemmer sitter fortsatt i vraket. Med i teamet er en Bobby Western som kort tid etterpå får besøk av to agenter som stiller spørsmål om flyvraket, som mangler én passasjer. Det har heller ikke vært noen omtale i mediene av en flystyrt. Scenen er satt for en spennende fortelling!

Det er ikke noe problem med røpealarm her – forfatteren gir ingen løsning på mysteriet. Mens Bobby er hovedpersonen i «Passasjeren», er hans søster Alicia det i «Stella Maris». Deres far deltok som fysiker i Manhattan-prosjektet under ledelse av Robert Oppenheimer. Faren opptrer sporadisk og indirekte i bøkene, og han er tydelig plaget av konsekvensene av å ha deltatt i utviklingen av atombomben. Både Bobby og Alicia er svært begavede, og Bobby starter som fysikkstudent, for så å droppe ut av studiene. Deretter blir han racerbilsjåfør i Europa der en ulykke setter en stopp for hans karriere. Bobby kommer tilbake til USA der han oppsøker gamle venner med diskusjoner om filosofiske og vitenskapelige temaer. Det kommer også et intermesso der skattemyndighetene sperrer hans bankkonto pga ikke betalte skatter.

Etter hvert mistet jeg interessen for handlingen i boken – det ble for mange løse tråder og ingen vilje til å lage en felles ramme. Ut fra den overstrømmende mottagelsen bok fikk, må jeg bare ta dette på egen kappe. Men USA Today skrev at boken «can be at times frustratingly withholding and opaque...giving way to plotless philosophical discursions», så heldigvis er jeg ikke helt alene.

I «Stella Maris», som er satt på 70-tallet, starter vi med at Alicia Western, en 20-årig doktorgradsstudent i matematikk ved University of Chicago, legger seg frivillig inn på den psykiatriske klinikken Stella Maris. Alicia er doktorgradsstudent av Alexander Grothendieck (1928–2014), som var en legendarisk og myteomspunnet matematiker. Det er merkelig at McCarthy ikke spiller mer på dette – det ville passet bra inn i boken, tror jeg. Grothendieck revolusjonerte deler av matematikken og fikk Fields-medaljen i 1966. Han var karismatisk og publiserte sine resultater i form av notater. Da han oppdaget at hans institusjon IHES, en fransk versjon av Institute for Advanced Study i USA, fikk støtte fra militæret, sluttet han. På 90-tallet trakk Grothendieck seg helt tilbake og levde resten av livet som en eremitt i Pyreneene.

Gjennom samtaler med terapeuten dekker vi en rekke temaer. Dialogene er tette og gode, og noen er interessante. En rekke filosofiske og vitenskapelige, særlig matematiske, emner blir berørt.

Cantor og Gödel (samt mange andre matematikere) omtales flere ganger i boken. Jeg vet ikke hvor interessant eller forståelig disse nokså vage referansene er for «vanlige folk» (det vil her si de som hverken er schizofrene eller matematikere). Om du ikke er interessert i mer detaljer her, så kan du bare hoppe over følgende avsnitt.

Cantor innførte en radikal ny måte å angi en «størrelse» til uendelige mengder. Det er klart at det fins flere tall på tallinjen enn de rasjonale tallene (brøkene) siden det fins tall som ikke er brøker, for eksempel π eller √2. Og Cantor finner at mengden av tallene på tallinjen er «større» enn mengden av de rasjonale tallene. Men, noe overraskende, finner han at mengden av alle partall er «like stor» som mengden av alle heltallene, selv om det fins uendelig mange heltall som ikke er partall, nemlig alle oddetallene. Teorien var kontroversiell da Cantor innførte den, men den er nå helt standard og viktig. Jeg snakket om dette i Abels tårn. Gödel på sin side revolusjonerte hele vår forståelse av matematikken. Vi forventer at ethvert matematisk utsagn enten kan bevises eller motbevises. Pytagoras’ teorem er riktig fordi man ut fra visse antagelser («aksiomer») kan bevise det. Ellers måtte det fins et moteksempel. Gödel sier at så enkelt er det ikke – i ethvert aksiomatisk system fins det matematiske utsagn som hverken kan bevises eller motbevises. Ett eksempel er spørsmålet om det fins en mengde som er større (i Cantors forstand) enn de rasjonale tallene, men mindre enn tallene på tallinjen. Dette spørsmålet – kontinuumshypotesen – kan hverken bevises eller motbevises. Men dette utsagnet kan bevises!

Ved å velge sin protagonist som en schizofren og meget begavet matematiker gir McCarthy seg selv mye spillerom. Han kan være forvirrende og selvmotsigende (schizofren) og han kan være presis, abstrakt, gjerne høytravende (matematiker) – og kunsten er å gjøre det interessant for en leser som høyst sannsynlig hverken er schizofren eller matematiker. Noen ganger lyktes han, andre ganger virker det bare forvirrende eller uinteressant for meg.

I «Passasjeren» dukker Alicia opp et i flashback, og hennes selvmord er begynnelsen av boken. Begge kapitlene er skrevet i kursiv. I «Stella Maris» sier Alicia at Bobby ligger i koma etter racerbilulykken. Et incestuøst forhold mellom søsknene Bobby og Alicia blir antydet flere steder i begge bøkene, men det hele blir for umotivert for meg.

Bøkene er krevende for leseren og fordrer et stort ordforråd. Jeg er ikke vant til å måtte bruke ordbok for å lese en roman på norsk og enda mindre vant til ikke å finne ordene der. Mange av dialogene til McCarthy er stramme og gode, og han kan fange en situasjon og stemning på en presis og glimrende måte. McCarthy har noen merkelige idiosynkrasier – han skriver for eksempel konsekvent «dont» istedenfor «don’t» fordi han ikke liker slike anførselstegn.

Oversetter Knut Ofstad har gjort en veldig god jobb. Det er ikke lett å få knappe dialoger oversatt slik at de flyter like lett i oversettelsen. Det har han lykkes godt med.

Begge bøkene ender egentlig uten noen avslutning. Det gjør denne anmeldelsen også.