Ytring
Gjenreis heltidsstudenten!
- Vel vitende om at studiefinansieringen på ingen måte er tilfredsstillende, er det likevel en avsporing å si at jobb skal være det som gjør at undervisningen må vike, skriver førsteamanuensis Terje Berg i denne ytringen.
Terje Berg ved Handelshøyskolen slår et slag for heltidsstudenten.
Torbjørn Brovold
I forbindelse med den nylig avholdte ledersamlingen ved NTNU, var det satt av tid til synspunkter fra studentene. Disse leste jeg med stor glede. Det er imidlertid en uttalelse jeg festet meg ved.
En av studentene er sitert på følgende: «Vi ønsker oss opptak av forelesninger sånn at man kan repetere før eksamen og få gode resultater. Sånn at vi kan ha fleksible hverdager når vi holder på med studentfrivillighet, sa F.»
Jeg har hørt tilsvarende uttalelser også fra flere andre studenter, slik at den får stå som representant for et tilsynelatende generelt fenomen, nemlig essensen i setning to: «Fleksible hverdager». Digitalisering av undervisningen er definitivt også et meget interessant tema, men det er altså ikke mitt anliggende ved denne korsvei.
Stikkordet fleksibilitet virker nemlig på meg stadig å bli hyppigere brukt. Det være seg for å ivareta studentfrivillighet, jobb, reiser eller trening. Alt prisverdige formål. Imidlertid virker det for meg som det jeg ville forventet å være det sentrale, læring, er enten sidestilt eller underordnet de andre gjøremålene.
Vel vitende om at studiefinansieringen på ingen måte er tilfredsstillende, er det likevel en avsporing å si at jobb skal være det som gjør at undervisningen må vike. Ditto også frivillige verv; på lik linje som det er studentene som muliggjør at jeg også kan sysle med litt forskning, er det studiene som muliggjør studentforeningsaktivitet.
Slagordet gjenreis heltidsstudenten er derfor noe jeg håper ansatte og studenter kan samarbeide om å få til. Dette inkluderer så vel studiefinansiering, attraktive læringsformer og et studiemiljø som strekker seg langt utenfor undervisningsøktene; det blir et magert lærings- og arbeidsmiljø om alle studenter skal gjøre «noe annet» enn å delta i undervisningen.
Det er dessuten betydelig læring i de uformelle samtalene mellom studenter og underviser i pausene. Ideer og nye innfallsvinkler oppstår gjennom spontane digresjoner som en ofrer for fleksibilitet ved ikke å delta synkront. En viktig begynnelse i den sammenheng vil derfor være å problematisere hva fleksibilitet innebærer; fleksibilitet er ingen gratis lunsj, og min uærbødige påstand er at kostnaden er redusert læring.
