Likestilling ved NTNU – mest peanøtter og festtaler?

Dette innlegget gjelder likestillingsproblematikken blant fast vitenskapelige ansatte ved NTNU, hvor det – og da spesielt i STEM-fagene – har vært problematisert at kvinneandelen blant professorene fortsatt er lav og ikke øker i særlig grad. Likevel evner ikke NTNU å ta de enkleste og mest nærliggende grepene for å sikre karriereutvikling for sine kvinner. Hva er det så jeg sikter til?

Makta ligger i ressursene, dvs. penger allokert til forskning. Gjentatte ganger ser en at NTNU unnlater å påse at likestillingsaspektet ivaretas spesielt ved intern ressursallokering, dvs. direkte tildeling av stipendiatstillinger og større allokeringer av egeninnsats i eksternfinansierte forskningsprosjekter (typisk sentre slik som SFF, SFI og FME). Det mest famøse eksemplet var en tildeling av 40 stipendiater til digitalisering i 2018, hvorav ingen til kvinnelige prosjektledere.

Hvorfor er dette så viktig? Det sier seg nærmest selv at disse ressursene bygger karrierer som videre forskning og innhenting av forskningsmidler kan baseres på. Så skjevheter her sementerer ulikhet i flere tiår framover. Den direkte grunnen til at jeg skriver dette nå, er tildelinga av 12 stipendiater innen «enabling technologies», hvorav 3 (25%) går til kvinnelige veiledere. Ser en nærmere på tallene allokeres 2 av 4 innen bioteknologi (ikke overraskende det eneste feltet der dette går «litt av seg selv») til kvinnelig veileder, 1 av fire innen IT (burde kanskje ha vært 4/4 i lys av tildelinga omtalt over?), og ingen (!) innen nanoteknologi. Jeg har også vært deltaker i utvikling av sentersøknader der dette aspektet nesten ikke berøres dersom jeg ikke tar det opp selv.

Når en i ettertid skal forklare slike tildelinger brukes «uangripelige» argumenter om kvalitet. Men kvalitet har mange dimensjoner og innebærer mange subjektive elementer hos de som vurderer; prosjektideens beskrivelse, merittliste, gjennomføringsevne, publiseringsmål, økonomisk og samfunnsmessig nytte, etc. Og hvis ikke NTNUs kvinner engang kan prioriteres noe ved interne allokeringer med bakgrunn i kvalitet, så skulle de ikke vært ansatt i første omgang!

Mens dette pågår inviteres/hales vi damene inn som administrator av PhD-komiteer og i andre roller som «må ha en kvinne», men som ikke gir den nødvendige meritteringa. Dette er spesielt problematisk for yngre kvinner ved NTNU, som kjemper mot klokka for å bygge en forskningskarriere.

For ordens skyld – poenget er her ikke min egen situasjon: Jeg søkte ikke selv i forbindelse med tildelingene nevnt over, men har søkt tidligere på liknende utlysninger ved NTNU uten å lykkes. Jeg har lykkes bedre i Norges Forskningsråd, selv om også det er vanskelig.»