«Det er utrolig hva man ikke kan, når man av ærlig vilje ikke prøver.»

Siden oktober har jeg debattert med til sammen fem professorer ved NTNU om hvorvidt vi må bygge mer vindkraft på land for å nå vedtatte klimamål. Professorene mener ja, jeg mener nei. Denne debatten bør ikke være en isolert diskusjon om energiproduksjon og klimagassutslipp. For all energiproduksjon har konsekvenser i naturen. Og vi trenger ikke å rasere mer natur med nye vindkraftverk! Vi kan skaffe fram det vi trenger av fornybar energi på andre måter,- hvis det er politisk vilje til det.

Les flere ytringer om vindkraft her

Når professorene diskuterer saken utelukkende fra et snevert klimaperspektiv, må de derfor finne seg i å bli utfordret. I siste runde i Universitetsavisa har professorene interessant nok skilt lag, og har levert separate tilsvar til mitt siste innlegg. 4 av dem skriver 12.12., den 5. dagen etter. Jeg skal kommentere innleggene, men først noen data til ettertanke.

Det foreligger mange ulike markedsanalyser. Både av hva vi trenger av strøm for å elektrifisere landet, og av hvordan vi skal skaffe den fram i årene som kommer. Flere konsulentfirmaer og universiteter lager analyser, delvis finansiert av aktører i kraftbransjen. Noen ganger med tydelig vinkling i den retningen oppdragsgiverne vil ha.

Så får vi omfattende analyser både fra NVE og Statnett. Disse er forutsetningsvis og nok også reelt sett de mest pålitelige og nøytrale. (Jeg er sterkt kritisk til hvordan både Statnett og NVE har operert de senere ti-årene, men anser analysene deres som de mest troverdige.)

Det er som kjent vanskelig å spå,- især om framtiden. Alle analysene har derfor til dels store usikkerheter. Nedenfor vises Statnetts «Basisprognose for norsk kraftforbruk», hentet fra «Langsiktig Markedsanalyse 2020-2050», oppdatert pr 22.10.2021. Bildet viser at Statnett regner med at mest sannsynlig forbruk i 2050 er på 190 TWh. Bildet viser til venstre basisprognosen, mens bildet til høyre viser usikkerheten Statnett regner med. Den er på pluss/minus 30 TWh, noe som tilsier at forbruket i 2050 kan bli mellom 160 og 220 TWh.

(Til sammenligning har NVEs oppdaterte markedsanalyse fra oktober i et basisanslag for forbruk på 175 TWh i 2040, 8 TWh lavere enn Statnetts 183 TWh for det året.)

Bildet nedenfor viser Statnetts prognose for utvikling i produksjonen fram til 2050.

Ifølge NVEs markedsanalyse er det nå bygd vindkraftverk på land tilsvarende en årsproduksjon på 18 TWh. I Statnetts prognose for 2050 er det lagt inn 24 TWh vindkraft på land, altså 6 TWh mer enn nå. Dersom denne kapasiteten IKKE bygges, vil produksjonen i 2050 likevel bli 200 TWh ut fra Statnetts prognose. Det vil si 10 TWh mer enn Statnetts basis forbruksprognose for 2050.

Statnett og NVE må nødvendigvis legge dagens rammebetingelser til grunn for sine analyser. Men rammebetingelsene, dermed også insentivene for å øke produksjonen, er bestemt av myndighetene. Rammebetingelsene kan selvsagt endres, hvis det er politisk vilje til det. Dette er aktuelt på spesielt tre områder: solenergi, energieffektivisering og oppgradering av vannkraftverk.

I NVEs markedsanalyse finner vi bl.a. dette:

«DET VIL TROLIG BLI LØNNSOMT Å BYGGE SOLKRAFT I NORGE

I 2020 ble det installert 40 MW solkraft i Norge. Men potensialet for solkraft er stort, både på bygninger og for bakkemonterte anlegg. I 2040 forventer vi at solkraft gir et vesentlig bidrag til kraftproduksjonen i Norge. Vi regner med at kostnadene for solcelleanlegg kommer til å fortsette å falle. Etter hvert kan kostnaden for en kWh med solkraft bli lavere enn kostnaden for både vann- og vindkraft, også i Norge.» Multiconsult har anslått potensialet for solkraft i bygg til å ligge på minst 32 TWh årlig, mens IFE opererer med et anslag på mer enn 50TWh totalt, ref side 22 i denne rapporten. Hva som faktisk blir bygd ut, avhenger av de insentivene myndighetene gir.

Potensialet for å frigjøre energi gjennom energieffektivisering er stort. «Arnstad-utvalget», ledet av tidligere Enova-direktør Eli Arnstad, vurderte potensialet for energieffektivisering i bygningsmassen. Utvalget konkluderte i 2010 med at energibruken i bygg, den gangen 80 TWh, kunne halveres til 40 TWh innen 2040, altså på 30 år. Nå, 11 år senere, er bare en del av dette potensialet tatt ut. Og det er fortsatt nesten 30 år til 2050. Ifølge IEA er energieffektivisering et av de viktigste tiltakene for at klimamålene skal kunne nås. Her i landet har slike tiltak hatt lav prioritet og svake insentiver. NVE sier i sin nye prognose at dagens energiforbruk i bygg ligger på 66 TWh. NVE legger inn 8 TWh som effekt av videre energieffektivisering fram til 2040, mens det kommersielle potensialet ifølge NVE er 13 TWh. Når dette ikke tas ut helt, er det bl.a. fordi insentivene for husholdningene ikke er sterke nok. Og det kommersielle potensialet kan selvsagt økes, hvis myndighetene vil.

Potensialet for oppgradering av vannkraft er også stort. Også her varierer anslagene, fordi teknisk potensiale er langt større enn det som i dag er kommersielt interessant for kraftselskapene. Mens NVE opererer med et anslag på 11 TWh økning innen 2040, sa NTNU-professorene Leif Lia og (emeritus) Ånund Killingtveit i en artikkel i Nationen 16.2.2020 at det tekniske potensialet for økning ligger i størrelsen 15 - 20 TWh. Siden artikkelen ble publisert, er anslagsvis 2 TWh realisert. Igjen: Skal det fulle tekniske potensialet utløses, må insentivene på plass. Ut over potensialet for oppgradering/utvidelse av eksisterende vannkraftverk, er det også et betydelig potensial for ny vannkraft, uten å berøre vernede vassdrag. Dette potensialet kan ligge i størrelsen 10 - 20 TWh.

Økt produksjon av solenergi, energieffektivisering og økt vannkraftproduksjon er i stor grad en konsekvens av hvilke insentiver myndighetene etablerer. De viktigste virkemidlene er skatter, avskrivingsregler, avgifter og direkte tilskudd. Under forrige regjering reduserte Enova tilskuddet til private solcelleanlegg og fjernet tilskuddet til energieffektivisering for borettslag. Rammebetingelsene for oppgradering av vannkraft ble noe bedret av forrige regjering.

Her er nettopp kjernepunktet i hvordan vi kan skaffe fram mer fornybar energi på ulike måter: De myndighetsbestemte insentivene. Loven om elsertifikater fra 2011 (satt i verk 1.1.2012) er et typisk eksempel. Det åpnet for bølgen av vindkraftverk på land. Den «bølgen» ble midlertidig stanset av folket selv i 2019. For tiden ser vindkraftbransjen med forventning fram til at NVE skal legge fram et nytt konsesjonsregime. Der skal nye økonomiske insentiver «smøre» kommunene med mer penger for å tillate nye vindkraftverk.

Vi vet så langt lite om hvilken miks av insentiver den nye regjeringen vil bygge energipolitikken på. Den har annonsert oppnevning av en Energikommisjon på nyåret. Det kan gi håp om en mer opplyst energidebatt.

Så til de fem professorenes siste innlegg. Fire av dem kom med sitt tilsvar 13.12. Dette innlegget gir ingen nye fakta i spørsmålet om vi trenger mer vindkraft på land for å nå klimamålene. Innlegget er først og fremst et sammenhengende angrep på meg personlig, som et forsvar for den måten de driver sin forskning og formidling på. Dette står de selvsagt fritt til å gjøre, men denne typen innlegg er vel ikke akkurat det jeg forventer fra en akademisk institusjon som NTNU. Innlegget kan nok tyde på at jeg har truffet noen ømme tær.

Jeg tar med ett eksempel fra innlegget, knyttet til det jeg har hevdet om at vi kan frigjøre mye energi gjennom energieffektivisering. Her skriver professorene: «Hongset trekker blant annet fram en egenprodusert tabell som viser at vi skal fremskaffe et tilstrekkelig kraftoverskudd for elektrifisering ved å redusere strømforbruket med 36,8 TWh i 2040, herunder 29 TWh i bygg.» Det «egenproduserte» fra min side her, var å hente tall fra sammendraget av rapporten «Energipolitikk på naturens premisser», som igjen har hentet tallene fra Arnstad-utvalgets rapport (ref overnfor). Det er altså for professorene suspekt, samtidig som de selv stadig refererer til andre rapporter.

Den femte professoren, Tomas Moe Skjølsvold, har valgt å gå ut alene med et tilsvar til meg 14.12. Hans innlegg er etter min mening saklig og ryddig. Jeg er ikke enig i alle Moe Skjølsvolds betraktninger, men anerkjenner hans konstruktive tilnærming til sakskomplekset. I tillegg stiller han et betimelig selvkritisk spørsmål med hensyn til hvilke bindinger som kan oppstå rundt finansiering av energiforskning. Han skriver bl.a.: «Hvor uavhengige er egentlig vi forskere når vi uttaler oss om slike spørsmål?»

Han skriver også dette: «Derfor bør Hongsets opplevde behov for å undersøke hvem vi samarbeider med på NTNU ikke raljeres med, selv om han har en egen sakspolitisk agenda som tjener på at forskningen fremstår som kjøpt av vindkraftindustrien. I stedet bør vi bruke anledningen til å ta en mer prinsipiell diskusjon, om hvorvidt energiforskningen i Norge overordnet sett har en uheldig industrislagside, til fordel for andre legitime interesser knyttet til energi- og klimaomstilling.» «Andre legitime interesser» er nok her først og fremst kraftbransjen, og spesielt de aktørene jeg har valgt å gi navnet Vindbaroner.

Jeg er glad for at Moe Skjølsvold på denne måten retter søkelyset mot en prinsipielt viktig problemstilling for NTNU. Selv med den diplomatiske måten han uttrykker seg på, må det være tankevekkende for «de fire» at han på denne måten i realiteten distanserer seg fra deres måte å debattere på.

Hvis de fire professorene nå kommer med flere innlegg av den siste typen, vil jeg trolig vurdere nøye om jeg skal bruke tid på å svare. Deres manglende vilje til å vurdere om andre alternativer enn vindkraft på land kan gi oss den energimengden vi trenger, viser den typen holdninger som i sin tid nok inspirerte Piet Hein til hans velkjente Gruk: «Det er utrolig hva man ikke kan, når man av ærlig vilje ikke prøver.»

Til slutt vil jeg invitere leserne til å bruke kommentarmuligheten i Universitetsavisa. Ikke til å kommentere hverken meg eller professorene. Derimot til å gi uttrykk for meninger i saken, basert på den informasjonen professorene og jeg til sammen har kommet med. Og spørsmålet er fortsatt:

Trenger vi mer vindkraft på land for å nå klimamålene? Hva mener du?