«Mastersyken» som inflasjon?

5Kortversjon: Sektoren er stort sett unisont enig om at mastersyken ikke finnes. Altså er det faktisk helt nødvendig at vi utdanner oss i 20 år for å bli de gagns menneskene samfunnet vårt trenger.

Til gjengjeld må vi stå stadig lenger i jobb. Det er altså alle de aller mest arbeidsføre årene av vårt liv vi skal bruke på utdanning, men samtidig slipper vi å tenke på hvordan vi skal «nyte vårt otium» i støvets alder. For det blir lite otium å snakke om, så lenge vi fremdeles er uunnværlige i jobben vår.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Kirkegården er full av dem, sies det. Uunnværlige mennesker. Om en generasjon eller to spørs det om vi i det hele tatt kan få lov til å dø. For pensjonsalderen må nødvendigvis fortsette å stige og stige og stige. Det er prisen vi betaler for å beholde resten av det fantastiske velferdssamfunnet vårt.

For akademikere sin del får vi antakelig rett og slett ikke råd til å pensjonere slike, siden det er brukt astronomiske summer på å utdanne oss. Pluss at vi har god bruk for akademikere, i hvert fall til undervisning: Selv om antallet studenter er på tur ned, etter at vi bikka over 300 000 pandemihøsten 2021, ligger ikke tallet så langt unna nå heller.

Vi har nesten like mange studenter i høyere utdanning som Sverige (298 000 mot 363 100 høsten 2022), selv om Sverige har en nesten dobbelt så stor befolkning. Men i vår sektor er vi for en gangs skyld rørende enige: Det eksisterer ikke noen mastersyke. Og for den som jobber i sektoren kan selve det å bruke ordet oppfattes som illojalt, og dessuten som forsøk på å sage av den greina en sjøl sitter på.

Ifølge noen debattanter, som f.eks. Kyrre Lekve, finner diagnosen «mastersyke» liten støtte, og grunnen til at begrepet stadig dukker opp, må være at både høyre- og venstresiden i norsk politikk har ideologisk interesse av å angripe høyere utdanning. Diskusjonen er bare ulike varianter av spørsmålet «Kan det bli for mye utdanning?» Og kortversjonen er at høyresiden, særlig NHO, ikke vil betale så mye for «overkvalifisert arbeidskraft», mens venstresiden er anti-elitister som mener at den viktige, og virkelige, utdanningen skaffer en seg best «på gølvet», uansett.

Den siste tidens nyhetssaker om plagiert innhold i masteroppgaver, mer utstrakt bruk av kunstig intelligens, flere alvorlige saker om juks og forsøk på juks, samt framvekst av en ny næring der masteroppgaver blir skrevet på bestilling, setter et ubehagelig søkelys på det faglige innholdet i en master, og generelt, det faglige innholdet i utdanningen vi tilbyr. Og ikke minst nivået i utdanningene vi tilbyr.

Om vi ser på strykprosenten ved høyere læresteder, har den sunket relativt bratt de siste tiårene. I 1996 var strykprosenten ved Universitetet i Bergen 13 prosent, ved Universitetet i Oslo 15 prosent. I dag ligger strykprosenten for sektoren samlet omkring 7-8 prosent. Vi kan se litt på karakterfordeling også. Mellom 2004 og 2023 har strykprosenten fortsatt å synke, mens andelen studenter som får A har økt. 

Dette er jo imponerende, gitt at antallet studenter i høyere utdanning har gått opp med omtrent hundre tusen i samme tidsrom. Det var altså en hel del uoppdagede diamanter blant dem som før ikke tok høyere utdanning? Lavere strykprosent blir gjerne forklart med at studentene får bedre oppfølging enn før, etter kvalitetsreformen og nye læringsformer. Det kan i hvert ikke så lett forklares med generelt høyere intelligens i befolkningen.

På 70-tallet viste statsviteren James Flynn at yngre generasjoner skåret bedre på IQ-tester enn tidligere generasjoner. Dette ble påvist i tiår etter tiår, og forklart på ulike vis. Til tre norske forskere mente å ha oppdaget at denne effekten hadde snudd. Forsker Ole Røgeberg, som sammen med kollega Bernt Bratsberg publiserte resultater fra en oppfølgingsstudie i 2018, mener at den positive Flynn-effekten vi så tidligere, kan forklares med bedre utdanning og høyere utdanningsnivå. Mens det til dels store fallet vi ser i dag, heller bør forklares med at IQ-testene er dårlig tilpasset dagens unge befolkning. Testene må jo tilpasses de som skal testes, slik utdanningssystemet må tilpasses de som skal gå der.

Likevel får studentene fremdeles for dårlig oppfølging, ifølge Riksrevisjonen. Her er det riksrevisjonen og studentene som er rørende enige. Stein Berggren og Pål Jom gjenga nylig hvordan studenter som stryker, gjerne tilskriver dette til faglærernes dårlige oppfølging. Forfatterne selv etterlyser mer av studentenes innsats, i likhet med Oddveig Storstads kronikk i Forskerforum før jul. Selv har jeg hevdet at studenter som kan lite, ikke forstår hvor lite de forstår, i tråd med Dunning-Kruger effekten. I tillegg er det et anerkjent problem at studentene starter på studiet med for dårlige forkunnskaper.

Nivået på norske studenter er en katastrofe, sa Professor Bernt Hagtvedt for ti år siden.

Men strykprosent og karakternivå tilsier altså at nivået er relativt sett høyere enn før.

Professorene Kai Olsen og Kjetil Haugen mener at strykprosenten i dagens høyere utdanning er for lav, og at lista legges stadig lavere.  Det norske utdanningssystemet belønner universiteter og høyskoler for å la studenter/elever bestå, men straffes for å stryke dem. På en del studieprogrammer får over 80 prosent karakteren A eller B. I snitt.

Dette går primært utover de flinkeste studentene, som før ville ha tilhørt et trangt sjikt av preseterister. Det går ikke an i ettertid å skille en fantastisk god A fra en A som egentlig burde ha vært en B eller kanskje C. Dessuten er det en rekke fag som før hadde karakterer, som nå har bestått/ikke bestått.

Riksrevisjonen går i samme felle, jf. Oddveig Storstad, ved at de måler kvalitet med studiegjennomføring og med det blander sammen effektivitet og kvalitet.

De får følge av den danske samfunnsdebattant Anders Fogh Jensen, som mener at «mastersyken» egentlig er en sykdom i selve masteren:

«Lengden på det vi i dag kaller en mastergrad er den samme, men de som kommer ut har en helt annen uvitenhet og manglende evne til å se sammenhenger enn vi og dem før oss.» Han legger til at «Der er neppe tvil blant lærere, undervisere, lektorer og professorer om at studentene er blitt dårligere og dårligere de siste tiårene, og at de skal hjelpes og holdes mer og mer i hånden.»

Dette burde tilsi at det blir god bruk for norske akademikere i overskuelig framtid også. Ifølge Tilstandsrapport for høyere utdanning 2023 produserer vi færre studiepoeng per faglige årsverk, fordi antallet ansatte har gått opp etter strukturreformen, mens antallet studenter altså går ned. Men om stadig flere studenter må holdes i hånden, er det jo god bruk for alle de hendene som allerede finnes. Uansett om de blir stadig mer rynkete.

En vanlig forklaring på mindre iherdig innsats hos elever og studenter er at de har tilgang til alt via søkemotorer på internett, og ikke trenger å lære noe. I så fall lider nok også eldre generasjoner av den samme latskapen, bare at det er vesentlig mer påtagelig hos de yngste. Kanskje fordi de ikke har lært andre måter å lære på.

Det er i så fall et fryktelig stort paradoks, som best er formulert av komikeren Ronny Cheng:

«Who knew that all of human knowledge could make people dumber?»