Studieavgifter eller ikke? Nå kan NTNUs eldste internasjonale master ryke

Innføringen av studieavgift for studenter utenfor EU og EØS vil mest sannsynlig bli innført fra høsten av, og har skapt en uklar situasjon for masterprogrammer over hele landet. Det internasjonale masterprogrammet «Hydropower Development» ved NTNU er et studie rettet mot å utdanne studenter fra en rekke utviklingsland innen vannkraft. Nå er de redde for at studieprogrammet kommer til å miste studentene de retter seg mot fordi studentene ikke klarer den ekstra økonomiske byrden studieavgiften er.

Kunnskap for en bedre verden

Det internasjonale masterstudiet «Hydropower Development» er et av NTNUs eldste, og ble formelt opprettet i 1994 selv om programmet har en historie helt tilbake til 1970-tallet.

­­- Studieprogrammet er i dag det eneste med sitt omfang i verden, forteller Bruland.

I følge Bruland er masterstudiet et særdeles godt eksempel på en realisering av NTNUs visjon «Kunnskap for en bedre verden».

­- Her driver vi et internasjonalt vannkraftsprogram som i hovedsak er rettet mot utviklingsland med et vannkraftspotensiale. Dette er et felt der Norge er blant verdens fremste, og man kan nesten ikke tenke seg et bedre felt for Norge å eksportere kunnskap på.

Men han poengterer at denne eksporten ikke bare er viktig for utviklingslandene der studentene kommer fra, det er også særdeles viktig for å opprettholde norsk kompetanse på feltet.

- Norge er et lite land, så de internasjonale studentene som kommer hit er viktige for å opprettholde kompetansen vår, sier Bruland.

Ett av de viktigste samarbeidene masterstudiet har er med Nepal, der man gjennom mange tiår har opparbeidet seg såpass mye kompetanse at det nå er opprettet et parallelt program.

­- Og det er det som er målet, ikke sant? At landene selv skal opparbeide seg nok kompetanse til å til slutt utdanne sine egne folk. Samarbeidet med Nepal er et eksempel på at dette er mulig.

Frykter stort frafall

Det at økonomi er en betydelig barriere for internasjonale studenter, har studieprogrammet lang erfaring med. I 2017 hadde programmet et pilotprosjekt i samarbeid med Norad der 10 av studentene på studiet fikk stipend til å dekke egenandelen pålagt av UD for å få oppholdstillatelse. Bruland forteller at dette førte til at de både fikk studenter fra nye land, og at nivået på de studentene som ble tildelt plasser gikk ytterligere opp.

- Ved å ha et stipend kunne vi ta opp folk som hadde høy kompetanse, men som ikke hadde midler tilgjengelige for å studere i et dyrt land som Norge. Resultatet ble et skyhøyt nivå på studentene. Vi fikk tak i de studentene som virkelig har jobbet hardt for å kunne komme seg opp og fram, men som ikke nødvendigvis hadde økonomien på sin side.

Prøveprosjektet til Norad er nå avsluttet, og når det samtidig skal innføres studieavgifter fra høsten 2023 er Bruland spent på om det i det hele tatt kommer til å være noen studenter utenfor EU som vil ha råd til å komme.

- Vi har tidligere hatt søkere som klarte å dekke egenandelen pålagt av UD, men om det kommer en ekstra sum på toppen av denne tror jeg det er veldig få som klarer den økonomiske byrden. I hvert fall når det gjelder de tradisjonelle søkerne våre.

Han håper er at NTNU kan få til et formelt samarbeid med Norad slik at man kan fortsette med noen stipendordninger, men Bruland er ærlig om at situasjonen slik den ser ut nå er preget av stor usikkerhet.

Christine Kaggwa Nakigudde og Mulubirhan Gebretsadik Tekle var to av de studentene som fikk tildelt stipend av Norad for å ta masterutdanningen. De bekrefter begge at de ikke hadde hatt muligheten om de var nødt til å dekke kostnadene selv.

- Før jeg begynte på masterstudiet hadde jeg en jobb som ingeniør og tjente cirka 5000 kr i måneden. Med en slik lønn hadde jeg ikke engang klart å spare opp til dagens minstekrav satt av UD, og i hvert fall ikke om det hadde vært en studieavgift på toppen, forteller Nakigudde.

Mener utdanningen er svært verdifull

Tekle mener at man er nødt til å tenke globalt når det kommer til å løse de miljøproblemene man står ovenfor i dagens samfunn, og at studier som «Hydropower Development» er veldig viktige i den sammenheng.

- Vannkraft er en av de reneste energikildene vi har. Det å utdanne mange ulike personer fra ulike land innen denne teknologien bidrar til å løse det globale miljøproblemet. Når studentene drar hjem bærer de på ny kompetanse som kan være med på å forbedre hjemlandet sitt.

Han skryter av studiet og den praktiske tilnærmingen man får til vannkraftsteknologien.

- Kompetansen man får her gjør at man har større sjanse for å påvirke politikere og myndigheter når man drar tilbake til hjemlandet, forteller Tekle.

Han håper at det enten er mulighet for å gjøre unntak for visse studieprogrammer som er viktige for å spre slik miljøfremmende teknologi globalt, eller at studieplassene blir finansiert av ulike organisasjoner gjennom stipender.

- Det kan virke som en liten og ubetydelig ting å utdanne 5-10 internasjonale studenter innen vannkraft, men dette er individer som senere gjør en stor forskjell der de ender opp.

Både Tekle og Nakigudde mener man er nødt til å tenke globalt når det kommer til å løse verdens miljøproblemer.

- Vi er med på å løse et globalt problem. Da er det uheldig at det er den mest vanskeligstilte gruppen som blir ekskludert, sier Nakigudde.

Frafall kommer ikke til å frigjøre studieplasser

«Hydropower Development» har i utgangspunktet satt av en rekke av sine studieplasser for internasjonale studenter. Men selv om andelen norske studenter på studiet er liten, kan Bruland fortelle at dette ikke kommer av at de stenger ute de norske studentene på noe vis.

- Det er ikke slik at norske studenter står i kø for å ta plassene om de internasjonale skulle falle fra. Hadde det vært så mange som var interessert i vannkraftsutdanningen så hadde vi hatt god plass til å ta i mot dem uansett.

Selv om studieprogrammet har prioritert ta inn søkere utenfor EU, har de heller ikke stengt ute søkere fra innenfor EU. Det er heller snakk om mangel på søkere, og Bruland presiserer at han ikke tror at denne gruppen vil kunne danne noe grunnlag for å opprettholde studiet i seg selv.

- Det er ikke sånn at norske eller europeiske studenter står og banker på døra, slår Bruland fast.

Et tap for både internasjonalt og norskt miljø

Bruland mener studieprogrammet er av stor verdi både for Norge og feltet internasjonalt, og at det dermed vil være et stort tap om man var nødt til å legge det ned.

- Vi prøver særlig å formidle dette med miljø og bærekraftsfokus til studentene våre. På det norske vannkraftsfeltet har man allerede gått igjennom en fase der man har løst mange av problemstillingene man står ovenfor når det kommer til miljø og bærekraft. Gjennom studentene kan vi spre dette perspektivet til land som er helt i den tidlige utbyggingsfasen av vannkraftindustrien sin.

I følge en spørreundersøkelse gjort internt blant studenter som er ferdige med mastergraden er det rundt 65 prosent som returnerer til hjemlandet, 17 prosent som har en jobb i Norge og 17 prosent som drar til andre land. Dette er tall Bruland er fornøyd med.

- Mange av de vi utdanner går inn i relativt høye posisjoner i kraft og energisektoren i de landene de drar ender opp i. Det gir oss gode kontakter på ledelsesnivå i andre land.

Bruland forklarer at det dermed ikke bare handler om å gi fra seg verdier til andre land.

- Det handler også om å ha et nettverk som man kan bruke til å skape verdier for Norge og norsk næringsliv. Gjennom å ha dette nettverket av kontakter har man mulighet til å konkurrere med for eksempel Kina i de områdene der det skal bygges og utvikles vannkraft.