Den vanskelige økonomistyringen

Universitetsavisas redaktør Tor Oksholen kan ikke huske å ha sett NTNU-styret streve så mye med å forstå det som «traff dem» som under økonomidiskusjonene på styremøtet i forrige uke.

Jeg tror dette hovedsakelig handler om at det nå er blitt viktigere enn tidligere å forstå økonomistyringen fordi det foregår nedskjæringer og oppsigelser. Dessverre fikk styret og Oksholen begrenset hjelp til forståelsen under møtet.

Opptak av styremøtet ligger på Innsida. Orienteringssaken/eventueltsaken om «nedbemanning» handlet i stor grad om hvorfor NTNU har kommet inn i oppsigelsesprosesser. Jeg forholder meg her til det som ble sagt der. Styret har ikke fått noen skriftlig dokumentasjon.

Direktør Haugstad valgte å foredra konkret om Institutt for lærerutdanning (ILU) og ingenting om situasjonen på MH-fakultetet, og han snakket mye om tiden før han selv kom til NTNU. 

Han refererer til «mitt inntrykk slik man har hørt det» (3:59:25 ut i møtet) når han redegjør for tilsettingsbeslutninger på ILU før 2021. «Man har hørt» fra noen som ikke nevnes er en spesiell dokumentasjonsform overfor et styre, og da er det ikke rart at det går galt.

Ved rammestyring er beslutninger tilbake i tid kun av betydning dersom drifta kom i økonomisk ubalanse og må rettes opp. NTNU har tradisjonelt hatt rammestyring overfor fakultetene, som forklart av rektor Grande. Rammestyring betyr at fakulteter og institutter skal bruke sine inntekter samme år som inntektene kommer, kun med små avvik. Dette fungerte godt tidligere, men ser ut til å fungere dårlig nå (se under).

Jeg vet ikke om Haugstads valg om å gå til historien handler om at han ikke skjønner rammestyringssystemet til NTNU, eller om det er et forsøk på å legge skyld over på andre enn seg selv og økonomiavdelinga. Fravær av rektoransvar synes som et viktig narrativ for at Rektor fraskriver seg ansvar for at oppsigelsesprosessene oppstår.

Redaktør Oksholen biter på agnet og blåser seg opp («Den uhemmede veksten henspiller på enheter som har trodd at «the sky is the limit» og bare gunnet på») og navngir meg som tidligere leder på ILU, prorektor Marit Reitan som tidligere dekan på SU, og tidligere rektor Gunnar Bovim.

Bovim har ikke noe direkte med dette. Men la meg sitere hva dekan Marit Reiten skrev til fakultetsstyret på Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap (SU) i juni 2020. Dette skrev hun i forbindelse med planlegging av at den myndighetsbestemte forlengelsen av grunnskolelærerutdanninga (GLU) fra 4 til 5 år: 

«I de strategiske vurderingene inngår som premiss at virksomheten styres etter budsjett. ILUs gjeldende estimat tilsier en økning på 300 studenter eller mer som følge av det ekstra året i GLU. Myndighetene har varslet at det femte året skal finansieres, men størrelsen på den nye finansieringen er ukjent. Aktivitetsnivået med planlagt antall ansettelser vurderes ifm budsjettprosessen høsten 2020.»

Dette er tilsettinger etter ramme slik den framkommer i budsjettprosessen og ikke etter forventninger. Veksten på SU og ILU ble tilpasset konkrete økte inntekter, ikke hva man «har lagt til grunn» som Haugstad hevder. ILU var i balanse når Haugstad kom til NTNU i 2022 med 12% av bevilgningene i avsetninger. Det var ikke tilsatt flere enn det var økonomi til.

La meg ta et eksempel fra Haugstads tid på NTNU. Rektor bruker reduksjon i videreutdanning i ny regjeringsplattform som et argument for oppsigelsesprosessen som foregår på ILU nå (3:40:50 ut i møtet). Dette er i hovedsak den såkalte lærerspesialistutdanningen der opptak ble stoppet fra høsten 2022 og som krevde undervisningskapasiteten til om lag 15 førsteamanuenser på ILU. 

Hvorfor økte likevel antall årsverk i fast stilling etter at dette ble kjent høsten 2021, og budsjettet for 2023 var ekspansivt med nye stillinger? Hvorfor trakk man ikke i nødbremsen da?

Tilpasningen til nye rammebetingelser er i utgangspunktet instituttets ansvar. Men nivå 2 og 1 har kontrollansvar og de sender mange beskjeder nedover. Kanskje ligger svaret i følgene påstand fra Haugstad: «Flere dekaner vil jo minne om at presset frem til for et par år siden var å få satt pengene i arbeid, rett og slett fordi hvis ikke NTNU brukte pengene selv, så ville Finansdepartementet ta dem tilbake, og det fremstår jo som den dårligste løsningen» (4:08:35 ut i møtet).

De av oss som betaler skatt med glede får altså høre at penger til staten er «den dårligste løsningen». Et eksempel på en enda dårligere løsning er å tilsette folk, for deretter å starte oppsigelsesprosesser kort tid etterpå. Påstanden er absurd.

Det kan synes som at dekanene reagerte ulikt på presset om å bruke penger, og det synes som at dekanene som hørte best etter for et par år siden sitter med oppsigelsesprosesser i dag. Da er ikke Rektor uten ansvar.

Det er slike forhold Rektor har lovet å informere styret om skriftlig i framtidig styremøte. Hvordan styrte Haugstads økonomiavdeling fakultetene, hvilke beskjeder ble gitt, og hva kom som uventede sjokk når?

Til slutt et eksempel på at rammestyringen har kollapset, ved hjelp av Haugstads egne ord: «For inneværende år [gikk vi] over til en mer tilpasset korridor for hvert enkelt fakultet, og da var det rett og slett i noen tilfeller en reell forhandling mellom rektor og dekan om hva som er en fornuftig bane eller korridor for avsetninger for dette fakultetet» (4:09:50 ut i møtet). 

Det er altså reelle forhandlinger om korridor, hva nå det kan bety.