Ytring
Tilsettinger av instituttledere – argumentenes uutholdelige fravær
«Så skjedde det igjen, denne gangen med meg selv i hovedrollen som forbigått av yngre, mindre merittert mannlig søker til instituttlederstilling.»
Filosofiske May Thorseth om egne og kollegers reaksjoner på at hun ble vraket da hun søkte stillingen som leder for Institutt for filosofi og religionsvitenskap.
KRISTOFFER FURBERG
Store deler av fagmiljøet reagerte med bestyrtelse og vantro – dette er simpelthen feil! Kvinnenettverket for filosofi ved NTNU sendte brev til fakultetsstyret med henstilling om å snu, og veldig mange andre mannlige og kvinnelige kolleger sendte varme støtteerklæringer. Plutselig forsto jeg at jeg er satt veldig stor pris på av mine kolleger pga. min faglige kompetanse, erfaring og legitimitet i fagmiljøet. Dette gjorde uendelig godt!
Det som ikke gjorde godt, var imidlertid alle meldingene jeg mottok om et stort antall liknende historier på tvers av enhetene – dette handlet altså ikke bare om «min sak». Et stort skjebnefellesskap trådte fram. Skjebnefellesskap kan være godt, men jeg har ingen overdreven tro på skjebnen, altså tror jeg at det er mulig å påvirke sakers gang. Dette innlegget handler om det. Men først noen ord om reaksjonene innad i «skjebnefellesskapet», dvs. antatte (udokumenterte) «grunner» til å bli nedprioritert:
- Noen tror de velges bort fordi de reiser kritiske og brysomme spørsmål.
- Noen tror det er fordi de ikke er gode nok, med påfølgende tap av selvtillit.
- Noen tror det er fordi de er kvinner (forbigått av mindre merittert mannlig søker).
- Noen tror det er fordi de er for gamle (ledelsen ønsker yngre og mer formbare kandidater).
Listen er ikke uttømmende, men uansett «grunn» er den massive reaksjonen at noe utilbørlig har skjedd, og vi trenger en begrunnelse vi kan tro på. Her er vi ved sakens kjerne, veldig godt uttrykt av en høyt respektert professorkollega ved annen enhet: «Vi jobber jo i en kultur som er opptatt av gode begrunnelser, faglig dokumentasjon og åpenhet om argumentasjon for de valg vi gjør».
Les også: Etterlyser transparens
Leder av innstillingsutvalget «begrunner» innstillingen med at vinneren ble den som kommuniserte mest effektivt i intervjuene. Det betyr at dokumentert faglig kompetanse og erfaring er nedprioritert. Mange mener at en slik begrunnelse verken er overbevisende eller troverdig, og etterspør en klar og overbevisende grunn. Det eneste som virker klart er kun dette: Muntlig prestasjon i to intervjuer trumfer dokumentert faglig tyngde. Det kan ikke en akademisk institusjon som vår være bekjent av, for «vi jobber jo i en kultur som er opptatt av gode begrunnelser, faglig dokumentasjon og åpenhet om argumentasjon for de valg vi gjør».
Fraværet av argumenter er sakens innerste kjerne. Tilgang til argumenter er en forutsetning for at vi skal tro at en begrunnelse er god. I argumenters fravær åpnes i stedet en Pandoras boks av ubegrunnede antakelser og synsing, jfr. listen over. At én kandidat skal ha kommunisert mer effektivt i intervjuene kvalifiserer ikke som en god grunn til å nedprioritere dokumentert faglig kompetanse og erfaring. Det gjenstår å begrunne hva som overbeviste komitéen om at intervjuene skulle trumfe dokumenterte faglige meritter? Ingen betviler at det har foregått en genuin argumentasjon i innstillingsutvalget. Poenget er at argumentene er skjult for alle andre enn komitémedlemmene selv, for de har taushetsplikt.
Innstillingsutvalget har fulgt vedtatt prosedyre, jeg mangler ikke tillit til akkurat det. Derimot mangler jeg – og veldig mange andre – tillit til denne prosedyren selv. For hvordan kan man komme frem til et resultat der man velger bort den mest meritterte kandidaten? Hva er med andre ord den gode begrunnelsen? Det kan umulig være at kvinnelig professor med 20 års vellykket ledelse av et universitetsprogram er selve grunnen, det gir ingen god mening. Kan det kanskje likevel ha med kjønn eller alder eller noen av de øvrige antatte (udokumenterte) «grunnene» å gjøre?
Det eneste vi kan slå fast er at det finnes to eksplisitte grunner til bestyrtelsen og vantroen i fagmiljøet: (1) Det er helt feil å prioritere ned en faglig bedre kvalifisert søker (uavhengig av kjønn), og (2) det er helt feil å velge bort en kvinnelig søker når denne i tillegg er best kvalifisert i henhold til utlysningsteksten.
Kvinnenettverket i filosofi ved NTNU reagerte momentant og forsøkte å påvirke beslutningen ved å sende brev til fakultetsstyret. I et debattinnlegg i Trønderdebatt skriver de at innstillingen oppleves som «et slag i ansiktet» på alle kvinnelige ansatte ved instituttet, og videre: «For hvis ikke May Thorseth, en kvinnelig professor med lang fartstid på instituttet og betydelig ledererfaring, blir vurdert som toppkandidat for en instituttlederstilling, hvilke signaler gir dette til de øvrige kvinnelige ansatte? Hva må egentlig til for at en kvinne blir vurdert som egnet til å lede dette sterkt mannsdominerte instituttet? Å ansette en kvinnelig instituttleder ville hatt en betydelig symboleffekt».
Poenget her er imidlertid ikke å utdype «min historie» spesielt. Historien likner på et betydelig antall liknende historier som føyer seg inn i et dypt bekymringsfullt institusjonelt mønster som svekker tilliten til det verdigrunnlaget vår institusjon bekjenner seg til.
Fagmiljøets massive reaksjoner mot innstillingen er basert på gode grunner mot å akseptere en kultur som nedmonterer kravet til gode begrunnelser ved instituttledertilsettinger. Vi ønsker å ha en kultur og en ledelse vi kan ha tillit til, men da må vi ha åpenhet og innsyn for å unngå at beslutninger fremstår som vilkårlige.
Vi trenger «en kultur som er opptatt av gode begrunnelser, faglig dokumentasjon og åpenhet om argumentasjon for de valg vi gjør». Faglig dokumentasjon lærer vi bort på forskningsetikk-kurs for stipendiater og andre, fordi vi mener det er avgjørende for god kvalitet i forskningen. Samtidig lærer vi bort dette fordi vi har en ledelse som har bedt oss om det. Innsyn og etterprøvbarhet er grunnleggende krav til all god forsking, men da kan man ikke gjøre unntak for beslutninger om hvem som skal styre denne forskningen. Dette unntaket må fjernes for at vi skal gjenvinne den tilliten som nå står på spill.
Derfor trenger vi en åpen debatt om vurderingsgrunnlaget for instituttledertilsettinger i akademia. Slik prosessen er rigget til nå har ingen andre enn komitémedlemmene anledning til deltakelse og innsyn i argumentasjonen. Da kan fagmiljøet utenfor heller ikke vite om begrunnelsen er god.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
