- Språk er kultur, og språklig ensretting fører til kulturell ensretting

Jon Olaf Olaussen mener mye om nynorsk i sin kronikk, men avslører samtidig mangel på fagkunnskap. Vi vil bidra med faglighet i debatten og også oppfordre Marit Reitan og NTNU til å satse på et nynorskløft for hele institusjonen.

Olaussen har rett i at det nynorske skriftspråket har vært historisk viktig. I arbeidet med etableringa av et nytt, norsk skriftspråk i tida etter 1814 sto striden om hvem skrifta skulle representere i folket. At vi i Norge har et skriftspråk som blei basert på bygde- og folkemål assosiert med lavere status, gjør oss unike i europeisk sammenheng. Internasjonale forskere har pekt på situasjonen med to skriftspråk som en av årsakene til at dialektene holder seg bedre i Norge enn i andre land. Standardisering av dialekttrekk som fins utafor hovedstadseliten, kan altså tenkes å ha ført til en høyere aksept for de samme formene i tale. Blant anna derfor er nynorsk, men òg den rike valgfriheta i både nynorsk og bokmål, viktig også i dag.

Et anna poeng hos Olaussen (og hans kollega) synes å være at språklig mangfold ikke er så viktig, men at det tvert imot kan stå i veien for kulturutveksling. Her overser de det faktumet at språk er kultur, og at språklig ensretting fører til kulturell ensretting. Dette er blant årsakene til at UNESCO jobber aktivt for å bevare språklig mangfold og å redde språk fra å dø ut. Vi vet også at å lære flere språk ikke er noe negativt – tvert imot, som Kristin Eide påpeker i sin kronikk – og at kunnskap om begge skriftspråka gir bedre forståelse for dialektene og norsk som helhet. Språklig mangfold er altså en rikdom, sjøl om den kanskje ikke er kvantifiserbar med samfunnsøkonomiske briller.

Olaussen mener også at kommunikasjon må være hovedoppgava til et skriftspråk og tviler på at denne blir bedre av «at vi har flest mogleg variantar». Innafor begge skriftspråka fins det et visst rom for valgfrihet, men denne er begrensa og regulert gjennom et sett med normeringsprinsipper. Den fleksibiliteten som fins, gjør det likevel mulig å velge en uttrykksmåte man føler seg hjemme i – noe som igjen kan gjøre det lettere å kommunisere det man mener. Kommunikasjonen krever imidlertid kompetanse av språkbrukerne, og derfor må vi jobbe for å øke den – ikke fjerne den.

At nynorsk er en døende pasient, er en ofte brukt analogi. Men de som bruker den, fokuserer sjelden på årsaken til lidelsen, nemlig at legen og sjukepleieren ikke er på jobb. Mindre språk har behov for et vern for å ikke bli spist opp av de store. Da kan vi ikke godta at lærere utdannes uten god nok kompetanse i nynorsk, at forlag somler med å gi ut lærebøker og læringsressurser på nynorsk, at vi har en kunnskapsminister som ikke vil sikre digitale læremidler på nynorsk, at riksdekkende medier ikke tillater nynorsk på trykk, eller at NTNU og andre offentlige institusjoner ikke klarer kravet om 25 % nynorsk i sine kanaler. Nynorskbrukere bytter til bokmål fordi de gir opp. Det er alarmerende. Slik vi ser det, er det en liten pris å betale å lage oppgavesett på nynorsk hvis det kan være del av kuren.

Nynorsk og bokmål blei forsøkt fusjonert over mange tiår på 1900-tallet, uten hell. I dag har vi altså to skriftspråk – det minste med rundt en halv million brukere – og en historie og kulturell særegenhet vi burde være stolte av. Marit Reitan diagnostiserer NTNU-ansatte med kompetansemangel i nynorsk. Vi ved institutt for lærerutdanning jobber med både språklig mangfold, bokmål, nynorsk og skriving, og vi stiller gjerne vår kompetanse til disposisjon nå som framtida banker på døra.