Utdanning i Norge må være gratis for alle

I årets statsbudsjett nylig presentert ligger det inne at høyere utdanning nå skal koste penger for ikke-EØS-borgere. Det er forståelig at statsbudsjett må krympes og at det må spares i mange ledd, men vi må klare å løfte blikket og se de lange linjene både i forhold til økonomi, etikk og global utvikling. Det er nok mange av oss som er enige om at vi må ha en minimumsstandard på for eksempel veinettet, grunnskoleutdanning, kollektivtilbud. velferdstjenester og helsevesen uavhengig av budsjettkutt.

Internasjonal erfaring for norske studenter kan kanskje synes trivielt sammenlignet med hullete riksveier, men vi vet smertelig godt hvordan verden kan ende, når vi ikke klarer å arbeide, samarbeide, eller diskutere med andre nasjoner, eller mennesker med andre kulturelle referanser.

Vi vet tilsvarende godt hvordan internasjonale studenter bidrar til faglig utvikling og språkforståelse på norske campuser samtidig som vennskap utvikles, på tvers av verden land og kontinenter.

Nasjonal egoisme, og global solidaritet

Vi er nok også mange som mener at vi må legge penger i både forsvarsbudsjettet og bistandsarbeid. Både med utgangspunkt i nasjonal egoisme, og global solidaritetstenkning er utdanning for flest mulig et gode.

Et gode vi i Norge har ressurser til å dele med andre enn «våre» studenter og som ikke bare er noe vi «gir» men også noe som gir tilbake.

Et fattigere Norge

En av bærebjelkene i samfunnet vårt er utdanning. Tilsvarende er utdanning et premiss for utvikling, både i Norge og i andre land. Vårt nasjonale system for gratis utdanning uavhengig av statsborgerskap gir et lite bidrag, til en verden der de med flest ressurser får mest og de med lite får minst. Systemet slik det er oppbygd i dag gir unike muligheter til alle studenter, tilsynelatende uavhengig av lommeboka til foreldrene. Det inkluderer utvekslingsstudenter som får gjennomføre deler av sitt studieopphold i Norge. Denne ordningen bidrar med et unikt internasjonalt perspektiv til norske studenter.

Ved å kutte i muligheten til å ta utdanning i Norge, for internasjonale studenter risikere vi rett og slett å få et fattigere universitets-Norge. Fattigdom som ikke kan måles i et årlig kronebudsjett. Samtidig mister internasjonale studenter tilgang til unik læring i Norge som kan tas med tilbake til hjemlandet. Dette skriver nylig Oddbjørn Bruland svært godt om i Universitetsavisa.

Kunnskapsdepartementet estimerer at 70% av studentene fra land utenfor EØS ikke vil komme til Norge dersom dette forslaget står ved lag.

Er det slik vi vil ha det?

At budsjett utelukkende tar utgangspunkt i krone for krone, med rigide tidshorisonter, som igjen kan gjøres kvantifiserbare og måles i verdi basert på produksjonstall. Kunnskap og dannelse er på lik linje med naturverdier, noe som vanskelig lar seg kvantifisere økonomisk, som raskt brytes ned, og der restaurering tar svært lang tid, og ikke minst er denne restaureringen dyr, og tar lang tid. Dette krever vern.

Det er regnet på hvor mye det koster å ha disse ikke EØS-studentene på norske universiteter, men verdien de gir universitetet og studiebyene er vannskelig å kvantifisere, standardisere og telle. Likeså er langtidseffekter disse studentene bidrar til på den globale sosiale og kulturelle utviklingen. Fremtid og helhet er her nøkkelen til gode valg.

Oss og «dem»

Det er navlebeskuende og trist om vi avskaffer dagens system, til fordel for et økomisk skille mellom «oss« og «de andre». Som Curt Rice sa 6. Oktober "- Å finansiere norsk høyere utdanning ved å kreve studiepenger fra studenter fra fattige land er en dårlig ide.". Ideen er ikke bare dårlig, men den sier noe om hvilke verdier vi ønsker å videreføre i innenfor norsk høyere utdanning.

Det er med god grunn, og heldigvis et massivt opprop mot dette budsjettforslaget, der regjeringen, eller stortingsflertallet kan og må snu, eller for regjeringen sin del; gjøre det enkelt, og følge sin egen politiske plattform.