Boka påvirket studievalget mitt, åtte år senere fikk jeg intervjue forfatteren i Universitetsavisa

«Aldri møt dine helter», sier de. Vel, jeg har aldri hatt noe veldig sterkt forhold til helter og jeg tror egentlig ikke jeg har noen, selv om det er mange mennesker jeg beundrer av en eller annen grunn. Men jeg har iblant funnet noen ting å sette pris på i bøkene jeg har lest og hos de personene som skrev dem. Kanskje ikke så mye på grunn av personen, det er ikke noe jeg alltid har satt meg så veldig mye inn i. Men på grunn av det de skriver og, kanskje enda mer, på grunn av den fasen jeg var i da jeg leste det.

For ikke så lenge siden fikk jeg gleden av å intervjue en forfatter som skrev en bok som jeg satte veldig pris på da jeg leste den i min relative ungdom for drøye åtte år siden. Enkelt å rettferdiggjøre relevansen for Universitetsavisa ble det også, siden han ble utnevnt til æresdoktor ved NTNU. James Robinson, en av to forfattere av Why Nations Fail.

Lettere å intervjue levende forfattere

Nå har jeg jo tilbrakt mange nok år med å vandre noe målløst fra emne til emne på Dragvoll til å vite at når man sier at forfatteren er død, mener man det ikke nødvendigvis bokstavelig. Men samtidig så er det ganske mange forfattere som er døde. Forfatterne som jeg selv lot meg mest inspirere av i overgangen mellom ungdomstid og voksenliv var kanskje spesielt Kurt Vonnegut, George Orwell og Jens Bjørneboe. Alle hadde uansett vært vanskelig å møte uten en helaften med Ouija-board, en seanse med Lilli Bendriss eller å selv krysse over til den andre siden.

Men så har jeg egentlig også alltid vært mer glad i å lese faglitteratur. I hvert fall helt til jeg begynte på universitetet og plutselig trengte å lese faglitteratur. Rart hvordan det der funker. Etter å ha fullført videregående tok jeg et år på folkehøyskole både med det klassiske målet av å finne seg sjæl og i mangel av særlige ambisjoner eller mål. I løpet av det året reiste jeg til Boston for å besøke familie som skulle bo der en periode.

Kjøpte bok, heller enn genser

I løpet av den turen fikk jeg anbefalt og kjøpte den da fortsatt relativt nye Why Nations Fail i hardcover-format på the Harvard Coop, campusbutikken ved universitetet. Ettersom jeg har hørt at det er en del kontrovers rundt å gå i Harvard-trøye når man ikke går på universitetet kan jeg forsikre om at jeg ikke kjøpte en. Nå har jeg heller aldri hatt noe behov for å gå i en, jeg har ikke en gang følt noe sterkt behov om å gå med logoen til universitetet jeg faktisk har studert ved på brystet, men samtidig så vet jeg ikke om det er så mye verre enn å gå med Manchester United-trøye uten å ha startet for laget i en eneste Premier League-kamp. Men det blir nå en gang litt på siden her.

Poenget er nå uansett dette: Jeg likte boken veldig godt. Jeg syntes den hadde noen jevnt over overbevisende svar på det den lovte å svare på i tittelen. Men viktigere enn akkurat det, fordi jeg er nok, som det ofte er med bøker man leste for noen år siden, ikke like enig med alle konklusjonene den i dag som da, men den hjalp meg med studievalget. Jeg endte til slutt opp på historie, et fag jeg hadde vært veldig glad i så lenge jeg kunne huske, men hadde mistet litt forkjærligheten for i løpet av videregående skole. Nå er boka mer nærliggende både statsvitenskap og økonomi. Jeg endte heldigvis ikke på noen av dem. Ikke noe vondt sagt om noen av de fagene, noen av mine beste venner er statsvitere og økonomer og mange av de er oppegående mennesker. Men spørsmålene i boken opptok meg mer enn akkurat metodikken.

En liten brist i «journalistisk objektivitet»

Jeg leste andre bøker som kanskje har vært mer formgivende for det jeg mener og tenker i dag. Men av en eller annen grunn fortsatte den boka å være relevant. Om ikke annet fordi jeg til stadighet brukte argumenter fra den når jeg begynte på historiestudiet og noen uunngåelig tok opp argumentene fra Jared Diamonds Guns, Germs and Steel på nachspiel. Den betydelig merselgende boka som kom i 1997 tok for seg geografi som utslagsgivende for hvorfor det gikk bra med noen stater og ikke andre. Why Nations Fail var i stor grad et motargument som fokuserte på institusjoner mer enn på geografi. Om ikke annet har jeg aldri interessert meg spesielt for geografi, så å skulle vi koke hele menneskehetens utvikling ned til akkurat det, virket for meg lite tilfredsstillende.

For å bringe det hele tilbake til saken jeg skrev, så synes jeg det ble en fin sak og det var en strålende måte å bruke arbeidsdagen på. Robinson var bare hyggelig, så i mitt tilfelle var det ikke farlig å møte sin helt - selv om jeg fortsatt synes det er rart å kalle noen for en helt i den forstand.

Det skal sies at i mitt journalistiske virke er det enn så lenge den første og siste gangen jeg har bedt et intervjuobjekt om en autograf. Jeg kunne ikke dy meg for å ta med hardback-kopien min av Why Nations Fail for å få den signert på slutten av intervjuet. Så da fikk den «journalistiske objektiviteten» bare briste littegranne.