Norge dårligst i Europa på rapportering av kliniske undersøkelser

- Det står veldig dårlig til med registreringen av kliniske undersøkelser. Og det som er så rart er jo at dette også er en rapportering alle er enige om at er viktig, og som alle har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler, sier Jan-Ole Hesselberg.

Han er programsjef i Stiftelsen Dam, en stiftelse som gir støtte til helseprosjekter og -forskning.

De var i vår med på en rapport som slo fast at det i Norge er et stort antall kliniske undersøkelser der resultatene ikke er registrert. I rapporten slås det fast at i underkant av 100 undersøkelser som skulle vært registrert ikke er det, noe som gjør Norge til versting i Europa, og det fører med seg problemer for både den ene og den andre, ifølge Hesselberg.

- Alle taper. Forskere taper fordi en blir sittende igjen med kunnskap en ikke vet nok om kvaliteten på, og pasienter blir tapere fordi dette gir dårligere behandlinger.

To hovedproblem

- Det er to store problemer innenfor forskning generelt, og begge kommer til syne i kliniske undersøkelser. Det ene er publiseringsskjevhet, det andre er endringer som gjøres i prosjektene etter igangsettelse, sier Hesselberg.

Publiseringsskjevhet handler rett og slett om hvilke resultater det er som deles.

- Det er ikke tilfeldig hvilke studier det aldri offentliggjøres resultater fra. Det er uforholdsmessig ofte studier som ikke fremmer karriere eller kommersielle interesser.

Men også når resultatene deles kan, de være problematiske. Hesselberg kommer med et eksempel knyttet til medisiner mot depresjon:

- La oss si at du er ute etter å finne ut om folk kommer seg tilbake på jobb, men du finner ingen effekt overhode. Når du finkjemmer svarene i spørreundersøkelsen du har sendt ut, ser du at medisinen har gitt en liten bedring i hvordan deltakerne selv opplyser at de føler seg, forklarer programsjefen.

- Selv om det ikke var dette du planla å finne ut av, kan du skrive at symptomene på depresjon har gått ned og late som om dette var planen hele tiden. Problemet er bare at når en sitter og leter etter sammenhenger, kan det fort dukke opp sammenhenger som bare er tilfeldige. Det blir litt som om du skulle spilt Yatzy og fått kaste så mange ganger du bare vil uten at du trenger å rapportere annet enn de tre beste kastene.

Spesielt innen sosialpsykologien skal dette ifølge Hesselberg være et stort problem. Mange funn fra tidligere studier viser seg rett og slett ikke å holde vann når de forsøkes gjenskapt.

- Til sammen gjør dette at den forskningen vi presenteres for, viser et annet bilde enn det som er virkeligheten, og for å gjøre vondt verre har vi egentlig ikke noen god oversikt over omfanget av problemet.

- Må litt pisk til

Hesselberg mener det må inn strengere krav til hva som skal registreres når studier starter opp, og en eller annen form for pisk for å sørge for at det som skal registreres både før og etter faktisk blir registrert.

- Jeg tror det må litt pisk til. I Danmark har de åpnet for fengselsstraff ved manglende rapportering, og i USA kan de som ikke har rapportert inn resultater innen fristen på ett år bøtelegges med 10.000 dollar hver dag. Det sier noe om viktighet. Det er ikke bare en formalitet.

- Men hvis alle er enige om at det er viktig - hvorfor er det da så få som registrerer resultatene?

- Jeg tror kanskje vi her i Norge i for stor grad har tenkt at forskerne og institusjonene fikser dette på egen hånd og at sanksjoner ikke er veien å gå. Også er det også noe med at det ikke er noen som passer på at det blir gjort, sier Hesselberg.

- Det er ingen som maser, det er ingen økonomiske konsekvenser om en ikke rapporterer, ingen strafferettslige konsekvenser. Og på toppen av det hele sitter Legemiddelverket som har ansvar for dette og sier at studier som er satt i gang ikke er noe de prioriterer å følge opp. Så hvorfor skal en da orke å registrere og rapportere? Litt tid tar det jo.

Et motargument som ofte dukker opp, er at det ikke er så farlig med registreringen ettersom studiene uansett publiseres, men det kjøper ikke Hesselberg.

- En tysk studie fant at 25 prosent av legemiddelstudiene som settes i gang aldri ble publisert. Også når det gjelder legemiddelstudiene vi har undersøkt, er det mange som ikke har blitt publisert.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.