Hvor mange skal MH og SU si opp framover for å finansiere flere EU-prosjekter ved IV?

Spørsmålet i overskriften virker kanskje rart, spesielt når det kommer fra en prodekan for forskning ved økonomifakultetet. La meg derfor slå fast med en gang at jeg selvsagt mener det er viktig å delta i konkurransen om EU prosjekter, og at det også er fantastisk at så mange lykkes. Spørsmålet er imidlertid om for eksempel SU og MH føler de har råd til at IV lykkes i EU, gitt den økonomimodellen NTNU nå har vedtatt?

Dette dreier seg altså om den nye rammefordelingsmodellen (RFM) som NTNU-styret vedtok 6. juni i år. Med dette innlegget vil jeg argumentere for at vedtaket gir utilsiktede og uheldige konsekvenser. Jeg har tiltro til at NTNUs styrende organer er villige til å gjøre om på beslutninger når disse får virkninger som virker mot intensjonen.

Først litt om rammefordelingsmodellen. Enkelt forklart er det slik at NTNU velger å videreføre fordelingen ut til fakultetene etter samme prinsipp som departementet bruker ved sin bevilgning til NTNU. Så langt, så vel. De fleste virker enige om at dette er en fornuftig måte å fordele bevilgningen på. Finansieringsutvalget ved NTNU, som foreslo den nye modellen, mente avvik fra departementsmodellen kunne føre til lite gunstige beslutninger i organisasjonen. La oss si at en for eksempel la inn formidling i media som et økonomisk insentiv i modellen, og at de ansatte som en følge av dette brukte alt for mye tid på formidling på bekostning av undervisning og veiledning. Da ville dette kunne gå ut over studiepoengproduksjon, som vi faktisk tjener penger på. Kaken ville dermed blitt mindre for NTNUs del, og det vil en unngå. Vel og bra. Likevel var det ett område finansieringsutvalget mente var så viktig at en måtte ha en egen ordning på plass, nemlig finansiering av EU-prosjekter.

Argumentet er at EU-prosjekter er underfinansierte, så en trenger ekstra bevilgning for å ikke gå med tap. Man ble - etter min mening på litt tynt grunnlag - enige om at nivået på underfinansieringen var 20 prosent, og slik ble det. Til tross for velbegrunnede protester fra fakultetene i høringsrunden, valgte rektor å gå til styret med et forslag om å legge EU-medfinansiering inn i RFM. Her valgte man altså å fravike departementsmodellen ved å legge inn noe som ikke er en del departementets modell, stikk i strid med prinsippet alle egentlig synes å være enige om. 

Men er det egentlig så nøye?

 La meg først si litt om hvordan dette fungerer i praksis. Her må det nødvendigvis bli litt tall, men det er ikke spesielt komplisert. For å gjøre framstillingen enkel holder jeg det på fakultetsnivå. Det er kun endringer i EU-bevilgning fra år til år som betyr noe i modellen. Dersom SU øker med 10 millioner, skal de ha 2 millioner ekstra for å dekke underfinansieringen av EU-prosjekter. Men hvor skal pengene komme fra? Jo, de skal komme fra et spleiselag mellom fakultetene etter hvor stor andel de har av samlet bevilgning. La oss si at samlet EU-tilslag for NTNU økte med 100 millioner. Økningen besto av at IV økte med 90 millioner, SU økte med 10 millioner og de andre fakultetene hadde ingen endring. Da er det totale spleiselaget på 20 prosent av 100 millioner, dvs. 20 millioner kroner. SU, som utgjør 17% av samlet bevilgning til fakultetene må derfor betale 17% av 20 millioner inn i spleiselaget. Det er 3,4 millioner. Så, til tross for at SU i det tenkte eksemplet hadde en fin økning på 10 millioner i EU og fikk en ekstra medfinansiering på 2 millioner, ender de opp med 8,6 millioner i stedet for de 10 millionene de hadde fått uten ordningen.

Hva da med IV, som økte med 90 millioner og derfor skulle ha 18 millioner i medfinansiering i tillegg? De er med sine 16% av KDs bevilgning nesten like store som SU, og må ut med 3,2 millioner i spleiselaget. De tjener dermed 14,8 millioner kroner på EU-medfinansieringen sammenlignet med om den ikke fantes. Resten av fakultetene blør inn i spleiselaget ettersom de hadde uendret EU økonomi. For eksempel vil MH, med sine 16% av bevilgningen, ende opp med å betale 3,2 millioner inn i spleiselaget.

Dette er likevel ikke det mest alvorlige. La oss se hva som skjer i denne situasjonen hvis SU i stedet hadde en nedgang på 10 millioner. Da ville de blitt straffet direkte for nedgangen i modellen med 2 millioner ekstra. Så måtte de bidra i spleiselaget på totalen som nå er på 16 millioner (20 prosent av 90 millioner, dvs. 18 millioner, minus de 2 de selv har betalt inn som straff). De må dermed betale 2,72 millioner som er deres andel av spleiselaget, i tillegg til de 2 millionene de allerede er trukket. SU ender da opp med en negativ endring på 14,72 millioner i stedet for 10 millioner på grunn av EU-medfinansieringen. For ordens skyld vil IV ende opp med 15,44 millioner på plussiden som følge av ordningen, altså enda bedre enn i forrige eksempel fordi spleiselaget ble mindre.

Er dette bare flisespikkeri?

 Jeg har lagt inn tall for hva som ville skjedd dersom vi innførte denne modellen i 2020, og sett på utviklingen fram til 2025 (hvor jeg bruker prognoser per september 2024 for 2025). I denne perioden ville SU tapt drøye 9 millioner på ordningen fordi de taper hvert år akkurat slik vi ville forventet av et stort fakultet med relativ liten EU-aktivitet, mens IV i samme periode går nesten 16 millioner i pluss. MH, et annet fakultet som sliter økonomisk ville tapt drøyt 7 millioner på ordningen totalt i perioden.

Etter å ha analysert denne enkle sammenhengen, har jeg kommet fram til to hovedinnvendinger mot å ha EU-medfinansieringen inne i RFM:

1. Det gir store fordelingsvirkninger over tid. Enkelte fakultet taper hvert år, andre vinner hvert år på ordningen

2. Modellen gir større svingninger, og dermed større uforutsigbarhet fra år til år.

Er dette virkelig noe vi ønsker? 

I styrevedtaket 6. juni het det at en skulle evaluere RFM før det hadde gått 5 år med ny modell dersom den fikk utilsiktede konsekvenser. Jeg mener det er enkelt å vise at den vil få utilsiktede konsekvenser allerede nå. Jeg antar styret ikke var klar over disse konsekvensene da de gjorde vedtaket, og det kan synes som konsekvensene av vedtaket ikke ble særlig godt belyst.

Styret står selvsagt fritt til å mene hva de vil. Jeg kan imidlertid ikke skjønne at konsekvensene jeg har beskrevet her, er i tråd med intensjonen bak vedtaket. I en tid hvor NTNU sier opp ansatte, er det kanskje ikke tid til å «vente og se»?

Rektor sier rammestyring gir enhetene et selvstendig ansvar for å holde budsjettene i nedgangstider, noe jeg antar styret stiller seg bak. Samtidig innføres altså en egen vri, som gir skjevfordeling og uforutsigbarhet i modellen. Jeg tror ordene om selvstendig ansvar vil føles tunge for de som må si opp ansatte på grunn av andre fakulteters EU-suksess. Jeg er også usikker på om det bygger opp om ett NTNU. Hva tror styret?

PS: Om styremedlemmer eller andre er interesserte, har jeg skrevet et notat som viser konsekvensene for hvert fakultet og også illustrerer selve modellmekanismene. Det er bare å ta kontakt.