Kjernekraftdebatten fortjener en vitenskapelig vurdering

Ole-Morten Midtgård svarte på innlegget vårt «fornybart og kjernekraft kan bidra sammen», hvor han argumenterer for at «spørsmålet om kjernekraft krever et ikke-teknokratisk perspektiv».

Midtgård aksepterer ikke konklusjonene til omfattende rapporter fra EU og FN, hvor kjernekraften kommer svært godt ut. Rapportene har tatt med alle bærekrafthensyn og inkluderer blant annet helse, klima, økosystemer, avfall og ressursbruk.

Tenke selv?

Det forbauser oss at Midtgård forminsker betydningen av rapportene og skriver at han kan «tenke selv og ta et ikke-teknokratisk perspektiv». Det virker underlig at man ikke skal forholde seg til eksperter (teknokrater) fordi man kan tenke selv. Enhver selvstendig tenkende forsker må tenke i en kontekst av eksisterende datagrunnlag og analyser. 

 Selvfølgelig bør store vitenskapelige panelers funn diskuteres og utfordres. Men hvordan ville Midtgård reagert hvis vi avviste IPCCs klimaforskning med argumentet om å «tenke selv»? Rapporter må kunne ettergås og kritiseres, men da bør man presisere eksakt hvor rapporten tar feil og hvorfor. 

 Nullrisikofellen

I likhet med Midtgård, tror vi heller ikke på ufeilbarlig teknologi. Men som for alle energiløsninger må vi vurdere risiko og vurdere fordeler opp mot ulemper. Midtgård virker å gå i nullrisikofellen (såkalt «zero-risk bias»). 

 Alt har en risiko, selv å si nei. Hvilke følger kan mangel på kjernekraft få for neste generasjon, energisikkerheten, menneskelig levestandard, naturkrisen og klimautfordringene?

 Mye av motstanden mot kjernekraft har sin bakgrunn i frykt for kjernekraftulykker og faren for radioaktiv stråling. Dette er ikke noe som skal bagatelliseres. Kjernekraft er slettes ikke perfekt, men EUs vitenskapspanel finner at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden menneskeheten har utviklet.

 Naturkrise og arealkonflikter

Midtgård mener at land med høy befolkning og begrenset areal bør bære «byrden» og «risikoen» med kjernekraft. Han synes det er unødvendig at et naturrikt land som Norge skal vurdere kjernekraft. Et betimelig spørsmål er hvor mye naturressurser som går med til det grønne skiftet og hvor utvinnbare de er rent økonomisk?

 Utfordringen blir også hvordan vi i økende grad skal håndtere arealkonflikter med befolkning og natur, noe vi allerede ser begynnelsen på i dag. Er dette noe som svekker legitimiteten til den grønne omstillingen? Dersom vi seriøst skal løse både natur- og klimakrisen i Norge, bør ikke kjernekraft også kunne spille en rolle her hjemme?

 Midtgård synes dessuten helt å ha glemt at natur er en knapp ressurs også i Norge. Kun 11,5 prosent av Norges areal er nå definert som villmark, mot 50 prosent rundt 1900.

Feilslått paradigmeskifte?

Midtgård unnlater å nevne utfordringene med å klare den norske energiomstillingen uten kjernekraft. Allerede nå skriker flere industriområder i landet etter stabil kraft til en akseptabel pris. 

 Ifølge NVE, vil vi langsiktig få permanente perioder med ekstremt høye strømpriser og perioder med priskollaps, som resulterer i at vi kan mangle strøm når vi trenger den aller mest. 

 Dette kan bli resultatet av det Midtgård kaller et «paradigmeskifte», hvor det er «mindre behov for grunnproduksjon». I det tyske Energiewende ser vi allerede i dag at den samme tankegangen har ført til avindustrialisering.

 Og norske industriledere advarer nå mot det samme. Yara-sjefen var nylig ute med en advarsel om at EU- og Norge nå avindustrialiseres.  

Industridød?

Å «tilpasse forbruket til produksjonen» vil nok være mulig til en viss grad. Men om norsk industri investerer milliarder i infrastruktur som bare utnyttes når det er overskudd av kraft blir økonomien dårlig. 

 Resultatet blir at selskapene flytter dit de får stabil krafttilgang. Her hjemme ser vi at selskaper som skal produsere grønt stål – etter flere avslag om krafttilgang i Norge – kan ende opp i Finland.

 Gitt det akutte behovet for å redusere utslipp i kraftintensive sektorer, stusser vi over påstanden om et redusert behov for grunnproduksjon i fremtiden. Spesielt når nåværende forskning jobber mot å finne løsninger på dette problemet. 

 Veien videre

Vår tilnærming er: Vi bør sørge for at alle utslippsfrie energiløsninger får spille en rolle i vår energiforsyning. Avgrenser vi mulighetsrommet, gjør vi de unødig vanskelig for oss selv. Det er risikabelt å utelukkende stole på at uløste utfordringer – som langtidslagring av strøm – vil bli løst i nær fremtid. 

 Vi håper at debatten kan utvikle seg videre fra det grunnleggende spørsmålet om kjernekraftens bærekraftighet. Som Midtgård er inne på, er det viktig å utforske hvilken verdikjede vi er avhengige av ved bruk av kjernekraft. Hva slags kompetanse vil være nødvendig? 

 Norge har mange års erfaring med å designe og bygge flytende oljerigger. Kan denne kunnskapen og erfaringen overføres til konstruksjonen av flytende kjernekraftverk, slik forskere ved MIT har foreslått? Dette er blant de spennende temaene vi heller ser frem til å diskutere i tiden som kommer.