Brukt reaktorbrensel – avfall eller ressurs?

Det har lenge vært en utbredt forestilling at kjernekraft har et «uløselig avfallsproblem». Forestillingen er rotfestet i den såkalte «Miljøbevegelsen» , i det meste av vårt politiske landskap, men trives også i deler av vårt teknologiske miljø.

Radioaktivt avfall oppstår i mange ledd av kjernekraftens prosesskjede, men det «uløselige problemet» er først og fremst knyttet til enkelte langlivete radioaktive elementer som dannes i reaktorbrenselet under drift. Dette betinges av fysikken i prosessen og er i utgangspunktet et teknisk og naturvitenskapelig anliggende. I brukt reaktorbrensel er nesten alt, cirka 95 prosent, ubrukt uran, noen få prosent er radioaktive spaltningsprodukter og en liten restmengde er plutonium som er dannet i energiprosessen. Det meste er altså energimaterialer som kan gjenvinnes og brukes på nytt eller brukes nesten direkte i moderne Generasjon IV-reaktorer. Radioaktiviteten i det brukte brenselet styres på kort sikt av enkelte spaltningsprodukter og på lang sikt av noen få ekstremt langlivete elementer. Dette er kortversjonen av de teknisk-fysikalske premissene.

Hva skjer i dag med det brukte reaktorbrenselet? Her praktiseres ulike strategier avhengig av om brukt brensel betraktes som ressurs eller som avfall. I enkelte land som Finland og Sverige bygges og planlegges nå sluttlagring eller deponering av det brukte brenselet i stabilt grunnfjell etter en lengre avkjølingsperiode. I andre land som Frankrike, Kina og Russland opparbeides brenselet i en kjemisk prosess, og ubrukt energimateriale brukes i nytt brensel. Uansett strategi får man til slutt en viss mengde høyaktivt avfall som må deponeres.

Finland er i dag kommet lengst når det gjelder å realisere et slikt deponi. I 2015 ga den finske regjeringen tillatelse til bygging av et slikt anlegg, og arbeidet pågår nå for fullt ved kjernekraftverket i Olkiluoto. Finland har valgt det såkalte KBS-3- konseptet utviklet av svensk kjernekraftindustri. Dette innebærer at brukt brensel/avfallet plasseres i kobberkapsler omgitt av bentonittleire i en stabil granittformasjon på 500-600 meters dyp. Finland regner med å starte deponering omkring 2025. Den svenske regjeringen godkjente for kort tid siden tilsvarende løsning for Sverige. Her vil deponeringen komme i gang noen år senere, sannsynligvis rundt 2030.

I begge land er det etablert et finansieringssystem som skal dekke alle kostnadene ved håndtering og sikring av brukt reaktorbrensel og radioaktivt driftsavfall ved at en avgift til staten, regnet per kilowattime, legges inn i produksjonskostnadene for kjernekraften. Avgiften skal også dekke alle kostnadene ved avvikling av anleggene. Denne avgiften utgjør noen få prosent av produksjonskostnadene for kjernekraften. Med et slikt system betaler industrien for alle de kostnadene som oppstår i forbindelse med behandling og sikring av det radioaktive avfallet som virksomheten er opphav til, og tar dermed et fullt ansvar for sine radioaktive restprodukter. To små nordiske land har gjennom et langvarig og målrettet samarbeid løst det «uløselige avfallsproblemet», og denne «nordiske løsningen» regnes i dag som en internasjonal standard.