Får Walter lov?

Til tross for at jeg har sett filmen Pulp Fiction flere ganger har jeg åpenbart sovet under «the Ketchup joke scene». Jeg var godt over middagshøyden før den vitsen førte til en eureka-opplevelse. Jeg scorer neppe særlig høyt hos dere lesere heller når jeg nå innrømmer i det offentlige rom at det måtte en kollega til for å forklare meg ordspillet «Får Walter lov» …

Intern spøk til side. Nå er du sikkert forvirret. Hva er det egentlig jeg vil frem til? Jo, i disse dager som et ledd i forberedelsen til innføringen av NTNUs nye saksbehandlingsplattform skal etter det jeg forstår alle saksbehandlere gjennom et opplæringsprogram i form av en rekke e-læringskurs for å bli bedre kjent med offentlig forvaltning. Vi får stifte bekjentskap med saksbehandleren Walter som skal hjelpe oss å manøvrere i forvaltningsloven, uoversiktlige etiske landskap, krav til dokumentasjon og journalføring, og hvordan vi bør praktisere åpenhet og meroffentlighet. Hva har Walter lov til og hva må han legge til grunn?

Barne-tv eller kompetanseløft?

Jeg må innrømme at det var med en viss forventning at jeg åpnet første kursmodul for å vite mer om hva Walter har lov til, og ikke minst ikke lov til. Det ble ikke kjærlighet ved første blikk for å si det sånn. Åpningssekvensen gir deg umiddelbare assosiasjoner til SESAM-stasjon. Barne-tv. Hva er nå dette? Nok et nedlatende og fordummende uttrykk for holdningen overfor administrativt ansatte og deres (in)kompetanse? Men som du vet; fordommer lønner seg sjelden. Så jeg lar Walter få spille ut den ene kleine situasjonen etter den andre på skjermen med et ikke helt årvåkent blikk, jeg har jo tross alt en drøss med studiepoeng i forvaltningsrett, må vite. Men etter ganske kort tid får jeg en slags åpenbaring. Dette er jo faktisk riktig så bra! Hvis du ser bort fra noen håpløse tekniske småting og 90-talls scenografi så løftes og drøftes en rekke sentrale tema fra et komplisert saksfelt på en god og pedagogisk måte. Du blir tvunget til å reflektere, kontekstualisere og ikke minst får du skjerpet deg i den komplekse øvelsen det er å bedrive skjønnsmessig vurdering. Så all honnør til DIFI som har utviklet læringsressursene, og kudos til NTNU som setter kvalitet i saksbehandlingen vår på dagsordenen.

Tilbud om kompetanseutvikling for administrativt ansatte ved NTNU er et kjærkomment, men i mange sammenhenger et underutviklet område. Særlig for oss som driver med denne diffuse og til dels usynlige delen av kjernevirksomheten som betegnes som «saksbehandling». Du vet; dette undervurderte området som utgjør grunnmuren for mye av det NTNU holder på med, men som aldri ender opp som egne lysark i utviklingsavtaler, strategier eller blir gjenstand vidløftige målformuleringer. Vi befinner oss som regel i skyggen av de fremoverlente innovative endringsagentene, selv om vi trengs for å spille de gode også. For hvem skal du gå til når du lurer på dette med iverksetting og praktisering av ulike oppgaver innen f.eks. forskning, HR, økonomi, utdanning? Jo, til en saksbehandler. Og vi har smertelig fått erfare på alle nivå hva som skjer når saksbehandlingen blir uforsvarlig, og med det mener jeg altså ikke ufeilbarlig.

Vi trenger Walter uavhengig av NTNU sak

Selv om du ikke anser deg selv for å være i målgruppa for opplæringsprogrammet vil jeg likevel driste meg til å oppfordre deg til å bruke litt tid på å bli kjent med Walter og hans mange dilemma. Programmet gir verdifull innsikt i en viktig del av virksomheten vår, samt hva som utgjør det faktiske grunnlaget for alle de retningslinjer og rammer som du og jeg skal forholde oss til gjennom arbeidsdagen. Til deg som er i målgruppa; ta deg tid til å ta opplæringsprogrammet på alvor, og forvent av dine ledere at det gis rom til nettopp det. Det gjelder også om du anser deg for å ha god kjennskap til saksområdene fra før. Vi har alle godt av en oppfriskning, og ikke minst jevnlig sette av tid til å reflektere over forvaltningsmessige problemstillinger og øke bevisstheten om viktigheten av å utøve god offentlig forvaltning. Når det gjelder sistnevnte synes jeg nok at vi har et visst forbedringspotensial her ved NTNU.

Samtidig må jeg også få lov til å komme med en oppfordring til. Fordi jeg kjenner bittelitte grann på en gnagende usikkerhet. Hva om dette kompetansefokuset bare blir et engangsstunt som vi kan lese om i neste årsrapport illustrert av en tabell som måler kvalitet i saksbehandling i form av antall deltagere som har tatt basiskurs? Ett kryss på den kvantitative sjekklista, og så klapper vi oss selv på skuldra og lar det bli med det?

NTNU har viss tendens til å knytte opplæring, kompetanseutvikling og kvalitetsarbeid tett opp til innføring av nye digitale system. Det er liksom det nye «systemet» som utløser behovet for opplæring innen områder som systemet ikke skal annet enn understøtte. Jeg kan godt forstå at innføring av nye plattformer som NTNU sak gir en gyllen anledning til å sette kompetanse på dagsorden. En slik filosofi innebærer likevel en viss risiko for at når det nye digitale systemet beveger seg fra innføringsfase til forvaltningsfase som det så fint heter i prosjektbeskrivelsene, så går dette med kompetanseutvikling og kompetansepåfyll i glemmeboka. Skulle det skje ville det være utrolig trist – fordi vi er mange som trenger en daglig påminnelse om hvor viktig rollen som saksbehandler ved en offentlig institusjon er, ikke minst gjelder det blant våre ledere. For dette handler ikke minst om kulturbygging.

Det gir grunn til optimisme å se at det er varslet flere faser i opplæringsprogrammet med mål om å trygge saksbehandleren i egen rolle og sette vedkommende i stand til å reflektere over relevante problemstillinger. Det er veldig bra, men for å sikre relevansen må disse kursene etter hvert løfte seg fra basisnivået, samt tilbys nye medarbeidere som kommer til oss. Læring skjer best gjennom erfaringsdeling, og til det kreves tilrettelagte læringsarenaer som gir rom for refleksjon og mulighet til å løfte hverandre på tvers av enheter. Ikke minst er endringshastigheten så stor innen forvaltningsområdet at behovet for kompetansepåfyll vil være konstant. Jeg håper derfor at det vil bli godt tilrettelagt for læring, erfaringsdeling, kulturbygging, forankring og anerkjennelse i tiden etter at kursene er gjennomført, slik at dette kan bli det fellesløftet for kompetanseutvikling som NTNU så sårt trenger.

Selv har jeg så langt lært mye av mine digitale møter med Walter, ikke minst ved å reflektere i etterkant sammen med kolleger som jobber innen andre saksområder enn mitt eget. Det har gitt meg nye og verdifulle perspektiv. Så får jeg bare bite i meg at jeg nok aldri vil bli særlig skarpskodd i ordspill…