Jeg tror jeg skjønner hva Stopp oljeleitinga holder på med

Fire ansatte ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier begår her et konsistent forsvar for aksjonsformene Stopp oljeleitinga har valgt. De kontrer også mine referanser fra Alta-aksjonen, den gikk for seg i sen Kambrium (noen år etter at dinosaurene døde ut) med en lett overbærende, syrlig tone. Tonen er litt sånn «OK Boomer – kan ikke du bare klatre opp i hornet på veggen, og bli der».

Jeg tror jeg skjønner hva aksjonistene driver med. De stiller seg i veien for godtfolk og syslene deres. Også for kliamaaktivister er tida kommet til vanlige folk – om de kjører på vei til jobb, er på museum og betrakter et kunstverk eller på verdenscuprenn og vil se på skiløpere som suser forbi. Middelklassefolk i verdens rikeste og mest demokratiske land. De kan ikke få lov til å holde på med greiene sine mens verden er i ferd med å gå til helvete.

Man må ikke bli veldig overrasket om Stopp oljeleitinga dukker opp og lager bråk i Filharmonien, eller i Operaen. Eller spiller ut egne enaktere under forestilling på Nasjonalteateret.

Norge som nasjon lever på Titanics øverste dekk. Det skal vi få merke. Enten vi liker det eller ikke.

Det er noe sympatisk ved en slik tilnærming, jeg er med på det. Jeg har noen innvendinger.

Følelser. Aksjonistene synes tilfredse med at aksjonene verker sterke følelser i folk. At man blir opprørt, forbannet, satt ut – det er helt fint. Da er noe viktig oppnådd. Da er aksjonen blitt lagt skikkelig merke til. Det er noe annet enn å «lenke seg fast til eit tre ein stad» slik de fire oppfordrer undertegnede til. Å lenke seg fast til anleggsmaskiner eller noe annet nærliggende duger ikke, fordi ingen lenger bryr seg. Folk trekker bare på skuldrene.

Det er bare det at «man venjer sig» som svenskene sier. Når det har gått en tid trekker vanlige folk på skuldrene av dette også. Sitter folk i veibanen? Pytt, pytt. Snart har politiet fjernet dem. Maling tømt over Sinnataggen? Jaja. Man kan jo se på det som en kunstinstallasjon – og er ikke den malingen egentlig litt spennende, mon tro.

Så når folk ikke lenger bryr seg, hvilke virkemidler tenker Stopp oljeleitinga å gripe til da? For én ting er sikkert – aksjonistenes følelser blir nok ikke mindre glødende med tida, heller tvert imot.

Fokus. Verden opplever ikke én miljøkrise, men to. Ikke bare klimakrisen, men naturkrisen. Forskjellen mellom de to er at sistnevnte kan man i mye større grad gjøre noe med her og nå. Regnskoghogst på andre kontinenter er en ting. Snauhogst i Skandinavia er mye nærmere. Ifølge Greenpeace Sverige er flathogsten i svenske skoger 3-5 ganger mer intensiv en den som har foregått i Amazonas under Bolsonaro.

Forresten – i en sånn setting kan det å lenke seg fast til trær være en relevant aksjonsform, bare så det er sagt.

Jeg forstår at dette kan karakteriseres som en form for whataboutism. Men jeg mener det er svært relevant å sammenholde kampen mot varmere klima og reduksjon i biologisk mangfold som to sider av samme sak. Om Stopp oljeleitinga mener noe annet vil jeg gjerne høre det. Det er altså i denne sammenhengen jeg mener at Stopp oljeleitinga gjør alt de kan for å fokusere folks oppmerksomhet omkring den problemstillingen man som aktør har minst innflytelse på.

Jeg blir utfordret på om hva jeg mener aksjonistene i Stopp oljeleitinga heller burde gjøre, framfor å lime seg fast til kunstverk. Ut fra hva som er aksjonistenes uttalte målsetning – å høyne vanlige folks oppmerksomhet om hvor ekstremt alvorlig situasjonen for klodens klima er – så er mitt innspill dette: Kanskje dere skal satse på å bli flere.

Bygg en organisasjon som tar mål av seg å være miljøbevegelsens skarpe ende, etter mål av Greenpeace, men et Greenpeace rettet mot utvinning av fossile ressurser ment for energiproduksjon. Hva er det Greenpeace gjør? De kombiner kreative, tøffe og vågale aksjoner med formidling av kunnskap. Noe sånt.

Dere kommer ingen vei med en tube lim.