Om after-ski, studenter og kulturliv

Lettelser i smittevernreglene! Hurra!

«Toppidrett kan gjennomføres som normalt, men med smitteverntiltak». Hurra!

Men vent litt, hva med toppidrettsutøvere innen kulturlivet, hvor nevnes de?

Er det i de to setningene om publikumsantall under «arrangementer og sammenkomster», mon tro?

Joda, ganske riktig. Der gjemmes toppkulturutøvere som Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes (for å nevne noen av de mest kjente internasjonale stjernene våre). Sammen med alt mulig annet av arrangementer og sammenkomster.

Det de og veldig mange andre jobber med (veldig gjerne vil komme i gang igjen med å jobbe med), får ikke engang en egen setning. Usynlige.

«Toppkulturlivet kan gjennomføres med begrensninger inntil utredning om salstørrelse og koronapass er på plass».

Dét hadde vært en bra setning.

Det hadde vært en likestilt synliggjøring av både idretts- og kulturliv. «Åja? Har vi et toppkulturliv også? Er de fremdeles begrenset? Hvorfor det?»

Det er mange utøvere innen toppkulturlivet.

Toppkulturlivet.

Ikke en helt heldig formulering det der, tenker du kanskje nå. Litt sånn elitistisk finkulturelt preg over det.

Tja, hva skal vi kalle det da?

Toppidrettsutøver er et bra og dekkende ord. Toppkulturutøver burde ligge like langt ute på tunga. Uavhengig av gren.

Ikke?

Vel, alle som har blitt så gode at de kan leve av for eksempel musikk eller teater, er toppidrettsutøvere. De er ikke i fjerde divisjon. Der finner vi hobbymusikerne. (For ordens skyld, de kan være dritgode de, også, men hobbymusikerne lever ikke av musikken. De har en annen «dayjob», for å si det på norsk.) Topputøverne er Eliteserien. Champions League.

Men, det er klart, når direktør i Helsedirektoratet Bjørn Guldvog uttaler i Debatten på NRK 13. januar at han forstår at «de som driver med afterski, studenter og kulturliv er frustrerte», da skjønner vi i kulturlivet at vi har en vei å gå før vi blir likestilte med andre profesjonelle utøvere på toppnivå. (Også afterski, da…ironien er fullendt!)

Vi er en stolt idrettsnasjon, og jeg er ikke ute etter å endre på det. Men vi er en stolt idrettsnasjon også delvis fordi det er dette det snakkes om. Og det som det snakkes om, er det som bli viktig. (Jeg sier ikke nå at vi skal snakke mindre om idrett, men mer om kunst og kultur.)

Dersom det snakkes og skrives masse om for eksempel håndball-EM, da blir det viktig. Så viktig at det i Trondheim bygges en egen monsterhall for å kunne huse det. Mens kulturlivets hall, Olavshallen, som også rommer Trondheim kulturskole og byens utøvende musikkutdanning, i tiår har sugd på knoken, men huser samtidig NM i kor uten at det nevnes engang. Med eliteklasser, der deltakerne har vunnet VM. Og det kunne like gjerne ha vært VM i kor, eller OL i kor, ingen vet at det skjer, fordi det skrives ikke om, det snakkes ikke om. Noen prioriterer det som ikke viktig for oss nordmenn å kjenne til det. Å få ta del i opplevelsene som foregår der.

Og derfor leer vi ikke på et øyelokk når toppidretten nevnes i smitteverntiltakene, mens toppkulturlivet ikke engang har en egen benevnelse. Derfor reagerer vi som samfunn ikke på at det er ulike smittevernregler for toppidretten og for toppkulturlivet. Det ene fins, det andre fins ikke.

Fordi det som det ikke snakkes om, det blir ikke viktig, og derfor kan det også forsvinne, umerkelig, gradvis.

(Er du forresten i tvil om hvorvidt kunst og kultur er viktig for å ha en sunn sjel i et sunt legeme, så kan du jo starte med å søke opp hva WHO, altså Verdens helseorganisasjon, skriver om viktigheten av tilgang til kunst- og kulturliv for å bevare helse og forstand.)

#kulturlobbyen