Er det noen som husker statens arealnorm?

Den 12. mars var dagen da Norge stengte dørene. Også NTNU. Det er knappe fire uker siden. Det kunne vært en halv evighet. Hva savner vi?

I ett ord: Hverandre.

Det er gøy med Teams og mer til. Digitalt liv, ja jøss. Men i lengden blir skjermlivet «lite futtigt», som svenskene sier. Forelesninger, konserter, endog fester, foran skjermen: Det holder en stund. For øyeblikket er smitteraten nede i 0.7, altså er pandemien her til lands bragt under kontroll, foreløpig. Hvordan gikk det til? Kanskje spiller kultur inn, ved siden av mange andre forhold som er nevnt. Noen hevder, med et glimt i øyet, at vi nordmenn har «sosial distansering» skrevet inn i DNA-et vårt. Å holde avstand til andre når vi ferdes i det offentlige rom faller forholdsvis lett for mange av oss. Vi holder bare enda litt større avstand enn vi pleier.

Men også nordmenn er sosiale vesener. Vi behøver fellesskapet. Samtidig, notabene, som at vi behøver distanse. For ansatte ved en arbeidsplass som et universitet er, handler det gjerne om å kunne lukke døra. Men med Statens arealnorm lagt til grunn er det ingen dør å lukke, fordi man sitter i landskap.

Det er én ting med slike dører: De stenger også dråper ute. Andre menneskers dråper, i særdeleshet slike dråper fra munn og nese, og som inneholder virus vi ikke liker.

Det er en hel del vi ikke vet om hvordan dagliglivet ved NTNU vil fortone seg når ansatte og studenter endelig får lov til å vende tilbake til stedene hvor man arbeider eller studerer. Jeg drister meg likevel til å komme med følgende spådom: Om NTNU-rektor Anne Borg bestemmer seg for å investere sin lederkapital å kjøre prosessen videre med å flytte stadig flere ansatte ut i åpne landskap, må hun gjøre betydelige innhogg i den kontoen.

At covid-19 har kunnet sende hele verden ut i en helsemessig, økonomisk og politisk krise i løpet av uker og måneder, er fordi alt nå er koplet sammen med alt. Ingenting, og ingen, får lenger være for seg selv. På mikroplan er det sånn at man helst ikke skal være for seg selv på sitt eget kontor.

Etter at pandemien var et faktum og universitetene stengte, utstedte NTNU-ledelsen direktiv om at opphold på kontoret (kontorlandskapet) dermed var forbudt. Så er det opp til den enkelte å definere lengden på et «opphold.» Periodene lyset har stått på i lederfløyen i hovedbygget de siste ukene, tyder på at NTNU-ledere har vært rimelig generøse i sine fortolkninger av det ordet.

Rektoratet og direktører er i dag samlokalisert i ett, åpent kontorlandskap. Slik sett deler de skjebne med ikke så rent få NTNU-ansatte. Ledelsen vil det skal bli vesentlig flere.

Åpne landskap post covid-19. Hvordan tenker man seg dette løst? Sette opp pleksiglass mellom kontorpultene, etter modell av hva man ser foran kassene på endel butikker og apotek rundt om i byen? I så fall blir det mye plastglass å se rundt om på campusene.

Ansattes kontorarealer er én ting. Vi har ennå ikke sagt noe om forelesningssalene.

Problematikken omkring kontoret og auditoriet er ett, fysisk uttrykk for hva en slik hendelse gjør med oss. Et virus som hoppet fra dyr til noen mennesker på et «wet marked» i Wuhan ble med ett en faktor i våre daglige liv. Konkret: De som tegner NTNUs samlede campus kan vanskelig ignorere mulige arkitektoniske følger denne innsikten vil kunne få - at vi nå vet at det kan finnes et virus i andres pust som vi helst ikke vil få på ansiktene våre. Kanskje viruset forsvinner, kanskje det muterer og kommer tilbake. Vi vet ikke.

Vi vet ikke, derfor søker vi informasjon hele tida. Vi er truffet av noe som er ukjent for vår samtid. Hvordan blir livene våre når dette er over? Hva vil det si at noe «er over?» Hvordan blir det å jobbe og å studere? Omtrent som før? Hva blir forskjellig?

Kommer folk til å være urolige?

I likhet med mange aviser har UA merket kraftig økning i trafikken etter at covid-19 var et faktum. Den daglige lesningen er mer enn fordoblet, sidevisningene økte med 75 prosent i mars måned. I denne tida har redaksjonen vært særlig opptatt av å komme tettere på (i overført betydning!) leserne våre: Rapportere fra folks – ansatte og studenters – digitale tilværelser. Det tenker vi å fortsette med også når campus åpner opp igjen. Vi kommer til å trenge hverandre når vi også kan vår gjøre noe analogt sammen.

Vi vil bare ikke sitte for nær hverandre.