- Dette er antakelig den boka jeg ble født til å skrive

Professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur, Kristin Melum Eide, kom nylig ut med boka «Språket som superkraft». Hun har allerede vært i kontakt med flere folk innenfor fagfeltet som ønsker å oversette boka til andre språk, så langt henholdsvis svensk, dansk, kinesisk, islandsk, engelsk og spansk.

- Nå har boka bare vært ute i tre uker, men det er selvfølgelig forferdelig stas at det allerede er såpass stor interesse for å oversette den til andre språk, sier Eide

Eide tror noe av grunnen til at folk er interessert i boka, er at det hele tiden blir produsert nye innsikter innenfor teoretisk grammatikk, men at forskerne ikke nødvendigvis ser det som sin plikt å formidle disse i et språk som gjør dem tilgjengelige for allmenheten. Hun mener de heller ikke helt kan se for seg hvordan det kan gjøres å formidle dette på en måte som er både faglig forsvarlig og pedagogisk tilrettelagt.

- Det er egentlig et slags vakuum i skolen også, etter slik kunnskap. Det er fordi grammatikken er blitt kasta ut fra språkundervisninga, slik at ingen lenger kan de grammatiske termene. Dermed er det nå oppstått et behov for ny kunnskap, og særlig for et metaspråk – et språk for å snakke om språk, slik at man kan sammenligne likheter og ulikheter mellom språk. Det har blitt særlig aktuelt de siste årene når man har fått flere flerspråklige klasserommet, sier Eide

Skrev førsteutkastet på 21 dager

Eide forteller at ideen til boka kom ut av en pandemiinspirert vinkveld på Zoom i påska 2021.

- Jeg skulle treffe to venninner for et glass vin på Zoom. Den ene jobber som norsklærer for voksne innvandre og den andre jobber som fremmedspråkslærer på videregående. Det som i utgangspunktet skulle være et timelangt treff, endte opp med å vare i seks timer, og utviklet seg snart i en «stygg retning»: De to venninnene begynte å stille meg en masse grammatikkspørsmål, sier Eide.

Hun forteller videre at venninnene nesten ble litt irritert da det etter hvert kom fram at det faktisk finnes en lang rekke grammatiske regler på norsk, som alle «kan», men ikke kan sette ord på. Og så viser det seg at disse faktisk er formulert og publisert, men i slike typer bøker som de selv ikke kunne lese eller hadde tilgang til.

- Morgenen etter satte jeg meg ned og begynte å skrive på boka, og jeg var ferdig med førsteutkastet etter 21 dager, sier Eide.

Eide forteller at boka setter ord på det man ikke visste om norsk, og dessuten alt man vet, men som man oftest ikke har ord til å forklare. Hun trekker frem et eksempel på nær og fjern fortid i norsk.

- I tysk kan man si «I går har jeg mistet brillene mine». Det kan man ikke på norsk. Alle nordmenn kjenner at det blir galt, man må bruke bare «mistet». Men hvis en tysk innlærer spør hvorfor, er det få som er i stand til å sette ord på reglene. Forskjellen i mening og bruksområde for «mistet» og «har mistet» er ikke framstilt på en dekkende og konsis måte i en vanlig grammatikkbok, men egentlig er forskjellen veldig lett å beskrive og forklare. Mer kompliserte forklaringer eksisterer, men da i akademiske og ofte formalteoretiske bøker en vanlig lærer ikke har tilgang til eller interesse av, sier Eide.

Venninnen Marit, som var med på den berømmelige zoom-kvelden, kaller boka «ei etterlengta bru over den djupe, skumle avgrunnen mellom norskboka i skulen og akademisk språkforsking».

Dino grammatikk-dinosaur

Et av elementene Eide har tatt med fra undervisningen sin og inn i boka er Dino, en grammatikk-dinosaur.

- Jeg visste ikke at dinosauren var så populær før noen nevnte for meg at det var flere som hadde «Dino» som skjermsparer på mobilen og datamaskinene sine. Den originale Dino, født på forelesning, var en kjapt tegnet og ganske stygg dinosaurtegning. Nå er han erstattet av en litt proffere dinosaurillustrasjon, sier Eide.

Dinosauren blir brukt for å vise grammatikken i norsk: verbet er nede ved foten, subjektets faste plass er i hånden og i munnen finner vi kun subjunksjoner i undersetninger (ubøyelige ord som at, hvis, å og som) og finitte verb i hovedsetninger (verbformen presens, preteritum og imperativ er finitte). Siden kan ulike setningsledd flytte til Dinos hode, avhengig av informasjonsstrukturen til setningen.

- Jeg hadde først håpet på at boka skulle være ferdig i løpet av ett år, og det var det jeg først annonserte til dem som spurte, men det tok mye lenger tid enn planlagt å få de polske grafikerne til å gjenskape Dino og hans tyske og engelske fettere nøyaktig på den måten jeg selv hadde tegnet dem. Og så har det vært mye pussing på formuleringer, slik at det skal passe med de ulike nivåene, sier Eide

Alle kapitlene i boka er nemlig delt opp i tre ulike vanskelighetsgrader, en grønn, en gul og en rød del.

- Alle må starte på den grønne delen, og den kan man lese om man er 10 eller 12 år eller ikke leser så godt norsk, for eksempel før man har fått et stort norsk vokabular. Den gule delen er mer populærvitenskapelig, og stiller litt større krav til leseren, men fremdeles ganske lett tilgjengelig. Den røde delen har mer av den faglige tyngden, viser teoriene og studiene bak, og bidrar dermed med en mer akademisk forankring. Men alle tre delene er proppfulle av illustrasjoner, sier Eide.

Eide avslutter med at hun har vært med på over femti bokprosjekter, enten som bidragsyter, redaktør eller forfatter, men at det er denne boka som har føltes mest riktig og viktig å skrive.

- Akkurat nå er alt forferdelig artig fordi jeg tydeligvis har truffet noe. Jeg har produsert mye tekst, artikler, lærebøker og annet læringsmateriell i mitt liv, men dette er antakelig den boka jeg ble født til å skrive, avslutter Eide.