Oppsummerer åtte år i NTNUs styre: For mye arbeid, for liten innflytelse

- Men styret kan ikke abdisere, det må likevel ta all plassen det kan, understreker hun.

Styremøtet 17. juni blir hennes siste som representant for de faste vitenskapelig ansatte. Åtte år er det lengste en representant kan sitte i ett strekk. Før hun lukker døra for godt, har Universitetsavisa bedt henne se tilbake og analysere hva hun har vært med på. De åtte årene må sies å være de mest gjennomgripende årene for NTNU med vedtak om fusjon og samling av campus.

I løpet av intervjuet får vi ei mulig utvikling av UH-sektoren forklart ved hjelp av språkteori, og vi blir introdusert for et dialektord og nyordet professorisk.

Ikke så rart at språk fort blir tema, kanskje. Eide er professor i nordisk språkvitenskap og jobber med chomskyansk grammatikk. Som nyvalgt styremedlem fortalte hun at dette er ei lingvistisk retning, som er det nærmeste vi kan komme realfag ved Det humanistiske fakultet. Og ja, hun har møtt språkguruen Noam Chomsky.

- Må ofte velge mellom oppslag og gjennomslag

Eide karakteriserer de åtte årene med styrearbeid som arbeidsomt og med et stort ansvar. Når hun ser bakover, lurer hun på om hun har følt ansvaret for sterkt og gjort jobben for grundig.

- NTNU-ledelsen, departementet og direktoratene hadde aldri tillatt et universitetsstyre å legge kjelker i veien for noe de vil ha gjennomført. Det gjelder for eksempel campussamling og fusjon. Det er et visst vemod i det.

Professor-stillinga har ikke gjort henne til Flettfrid. Når Eide snakker, er det tydelig tale på klingende Fosen-dialekt. Vi som har observert henne i full vigør på styremøtene, har hørt en bestemt og talefør representant som har lekset opp for de andre rundt bordet når hun mente det var behov for det. Dog stundom gnistret hennes øyne stygt, og da var det få, som uten frykt kom representant Eide nær – for å parafrasere Terje Vigen.

Seinest på styremøtet i mai smalt det fra henne. Temaet var flytting av Dragvoll til Gløshaugen. - Jeg er lyn hakke forbannet på hvorfor det ikke lenger nevnes at det prosjektutløsende behovet var tilstanden på Dragvoll, sa hun og kritiserte Statsbygg og NTNU for historieforfalskning. Det ble artikler både her og der og forsideoppslag i Adresseavisen.

- Jeg er relativt fornøyd med den stemmen jeg har vært i styret. Mye av det jeg er mest fornøyd med, er saker som ikke har noen reklameverdi for meg og som ikke har havnet i media. Mange ganger må en velge mellom oppslag og gjennomslag.

Da er det tilfredsstillende å få tilbakemeldinger om at hun har representert de ansatte på en god måte. På ett seminar fikk hun høre fra noen at det kjentes ut som de hadde en ombudsmann i styret.

- Jeg veit positivt at i en del personalsaker og andre saker som er viktige for enkeltpersoner, så har mine innlegg og argumentasjonsrekker bidratt til å gjøre livene deres bedre. Mange enkeltpersoner skal være glade for at jeg har sittet i styret, uten at jeg skal gå i dybden på det.

- Ærlig om fusjonsmotstand

Vi ber Eide fortelle hva hun er stolt over å ha oppnådd i alle de årene i universitetsstyret og hun gir noen eksempler.

- Jeg fikk styret med på at det skal være fakultetsstyrer framfor -råd. Det er mange saker hvor medbestemmelse har vært viktig og der jeg har bidratt.

Videre nevner hun at hun har vært engasjert i studentvelferd og var opphavskvinne til NTNUs vennepris. Hun har også tatt initiativ til og forfattet mange kronikker på vegne av de interne i styret. Og i saken om gjenoppstartsstipend opplyser hun at hun var med og leide den over målstreken.

- Dessuten er jeg stolt av at jeg bestandig har vært ærlig om min motstand mot fusjonen.

Vedtaket i styret i 2015 om å fusjonere med høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik vakte oppsikt. Alle de fem ansattrepresentantene mente fusjonen var et strategisk feilgrep og stemte mot, mens de eksterne og studentene stemte for - og bidro til et flertall.

- Det er en sak forbundet med mange tapte illusjoner og resignasjon. Der så vi at selv når alle ansattrepresentanter er enige, så hjelper det ikke.

Motivasjonen var ikke på topp etter fusjonsvedtaket og Eide forteller at hun hadde veldig lyst til å gi seg som styremedlem når fireårsperioden var over. Så ble det snakk om å erstatte det nåværende med et nytt styre. Da ble hun bestemt på å fortsette.

- Jeg argumenterte for at det gamle styret skulle fortsette. Jeg søkte gjenvalg fordi jeg ville bidra til å skadebegrense de mulige negative effektene av en fusjon.

- Greit å brenne av litt krutt

Det er dette temperamentet, da. Representant Eide har sett rødt mer enn én gang. For eksempel gikk det ei kule varmt da daværende styreleder Svein Richard Brandtzæg sa at UH-sektoren har vært lite vant til omstilling.

- Universitetssektoren er tvert i mot svært vant til å håndtere omstillinger, og har vært det i lang tid, slo hun fast.

Kula gikk også varm da tidligere prorektor Bjarne Foss på et styremøte kommenterte en undersøkelse fra Tekna om hvordan det sto til med tilliten til NTNUs øverste ledelse. Misnøyen var stor og tilliten laber. Foss sa at misnøyen kunne skyldes alle forandringene institusjonen gjennomgikk.

Det fikk representant Eide til å tenne på alle pluggene, rapporterte UA fra styremøtet.

- Da ble jeg provosert igjen. Her var det en klar beskjed fra de ansatte til NTNU, så tar man seg den friheten å si at du ikke har ikke vondt der du mener du har vondt, men et helt annet sted, oppsummerer Eide i ettertid.

Hun tenker det er greit å brenne av litt krutt når hun er sint. Det er ikke sikkert hun kommer noen vei med det. Men opplever hun urettferdighet, urimelighet og uredelighet, da vil hun være en sterk og uredd stemme for å målbære kollegenes hverdag, poengterer hun.

Det er ikke alt hun er stolt over.

- Jeg føler jeg ikke har vært nok i kontakt med ansatte i Gjøvik og Ålesund, og de har tatt mindre kontakt med meg. Det er ikke deres skyld, det betyr at jeg ikke har vist meg fram som like tilgjengelig for dem. Det er noe jeg ville gjort annerledes hvis jeg gikk på en ny periode.

- Forferdelig skadelig med NPM

Egentlig er det litt av en kritikk Eide serverer på vei ut døra. Innflytelsen for de ansatte er for liten i styret. Hun ønsker seg en større reform, der en del grunnleggende tjenester skal være unntatt markedsøkonomiske krefter. Som hun sier: Det er ødeleggende når bare det som kan telles, teller. De kvalitative verdiene kommer i bakgrunnen.

- Innføring av New Public Management, og at man ikke kan tenke seg en annen tankegang, det har vært forferdelig skadelig. Det som må til, er en gjennomrystelse av hele sektoren, som handler om å ta vare på de grunnleggende livsvilkårene for folk. Men det skjer nok ikke i min tid.

NTNU har vært herjet av en rekke arbeidsmiljøkonflikter de siste årene. Blant annet måtte representantene behandle den innbitte konflikten på Institutt for historiske studier. Enden på visa ble at instituttet ble splittet i to. Slik Eide ser det, er mange av disse konfliktene et uttrykk for at det er blitt for stor avstand mellom ledelse og ansatte.

- Vi blir pålagt så mange restriksjoner og detaljreglement og detaljstyres utenfra. Når det oppstår konflikter, henter NTNU inn konsulenter som kommer med forslag. Folk blir fremmedgjort i det arbeidet de utfører og det miljøet de jobber i.

- Mange av kandidatene under styrevalget trakk fram at det er for mye toppstyring ved NTNU? Hva mener du det er uttrykk for?

- Det er slik at når ledelse blir mer profesjonalisert, da henter man inn folk utenfra, forholder seg til eksterne indikatorer, henter inn eksterne forskere for å få opp indikatorene og tikker av bokser. Da institutt og fakultet var små, var det lettere å se hva som fungerer og hva som ikke gjør det.

- Små enheter er et gode

Kristin Melum Eide er ikke provosert når hun snakker om dette, men likevel er det som om hun greier å hamre inn et budskap som skiller seg ut fra resten av teksten, og som plutselig står skrevet med store bokstaver:

«ALT SOM BIDRAR TIL Å TA BORT DE ANSATTES KONSENTRASJON, ER EN FIENDE.»

- Det handler om at hvis ansatte ikke har det bra, så får de ikke til å utføre komplisert tankearbeid. Konsentrasjonen er det viktigste arbeidsverktøyet vi har. Og det som ødelegger den, er konflikter, urimelige krav fra oven, rapportering, skjemautfylling, kolonner, evaluering...

Hun stopper oppramsinga, lar tankene vandre til Pompel og Pilt og spøker:

- Nå høres jeg ut som Gorgon vaktmester.

Eide mener alt det hun har listet opp, er fiender av konsentrasjonen. For 20 år siden, hvis det var noe som plaget ansatte, kunne de gå til nærmeste leder med bekymringene. Enten det var en konflikt med en kollega, eller at arbeidsbelastninga var altfor stor.

- Da kunne lederen si at jeg ser at du sliter, vi legger inn lettelser akkurat nå og tar det igjen neste semester. Det var lettere å bruke skjønn. Har din nærmeste sjef kontor i samme gang som deg, blir han eller hun mer opptatt av medarbeidernes ve og vel. Små enheter er i seg selv et gode, fastslår hun.

Over fem år har gått siden fusjonen trådte i kraft ved NTNU, som dermed ble Norges største universitet. Eide er på ingen måte bekymret for NTNUs framtid. De var først, ble størst, har en bra merkevare og folk søker seg hit, også utenlandske forskere.

UH-sektoren i lys av språkteori

- Det vil gå bra med NTNU og etterhvert vil det utkrystallisere seg noen miljø som blir frontmiljø.

Det er nå lingvisten trekker paralleller til eget fagfelt. Hun forteller at det er to ulike syn på språk. Det ene handler om at alle bør snakke standard bokmål og i det minste ta i bruk engelsk som administrasjonsspråk. Da kommuniserer alle på tvers. Så har du alle dem hun beskriver som raddisene. De sier at hvert språk og hver dialekt har en verdi. Det er ikke om å gjøre at alle skal snakke engelsk. Det kan til og med hende at man tenker bedre på eget morsmål framfor på engelsk.

I UH-sektoren var det ulike kulturer, men distriktshøyskolene skulle også snakke engelsk og ha de samme vilkårene som de gamle universitetene.

- Når alle skal snakke engelsk, kastes det vrak på det lokale og regionale særpreget. Behov de skulle dekke i utgangspunktet, blir vanskeligere å dekke. Men det som skjer når hele verden begynner å snakke engelsk, er at det utvikler seg egne versjoner av engelsk på de ulike plassene.

Ifølge Eide vil akkurat det samme skje med NTNU og med UH-sektoren. Ut av alt dette med at alle skal bli så like som mulig, alle fisker i samme dam og konkurrerer om det samme, vil det utvikle seg egne varianter og dialekter. Spennet vil være der og utviklinga tar sin egen retning. Alt kan ikke administreres, bestemmes og organiseres ferdig, konstaterer hun.

- Om tretti år sitter vi kanskje og diskuterer, på en samlet campus på Gløshaugen, hvorfor det er viktig å skille ut de 4-5 toppinstituttene og frikoble dem fra NTNU.

- La folk være i fred

Før hun forlater NTNUs styre for godt, har hun følgende råd til NTNU:

- La folk være i fred og la dem få konsentrere seg. Da kommer de opp med ny kunnskap og vil svare på samfunnsmandatet. NTNU må passe seg for at det blir viktigere med evalueringer og kolonner enn å passe på at folk har det bra, advarer hun.

Nå kommer ordet intervjueren er helt ukjent med. Etter å ha konferert med ei fra Hitra og ei fra Sogndal, blir det klart at verbet har en viss utbredelse: «Ape». Ikke i betydningen herme etter, men å tulle med.

Det var faren til Eide som brukte dette ordet under oppveksten på Fosen.

- Pappa sa at hvis du har en ny sykkel med ei ny bjelle og ringer og ringer med den, og aper for mye med den, så går den i stykker.

Hun fortsetter:

- Hvis du aper for mye med folk, går de til slutt i stykker. De må ivaretas. Det ledelsen kan se på som et middelmådig fagmiljø, kan prestere mye mer forskning enn eksterne superforskere uten lojalitet til NTNU.

Neste setning har solid trykk på hvert ord, så nå må vi trø til med store bokstaver igjen:

- DET ER FOR LITE VERDSETTING AV DET SOM ER BRA NOK.

Det Eide mener, er at hvis NTNU vil gjøre nytte av ressursene best mulig, så må de sørge for at de ansatte har det bra. Tillit og lojalitet vil gjøre at de vil bruke helger og kvelder på å tenke på forskning, undervisning, innovasjon og formidling som tjener samfunnet.

- Det er altfor mye kontroll og mistenkeliggjøring i dag.

Har en fot i to kulturer

Selv har Kristin Melum Eide nok å styre med. Faktisk har hun så mye å holde på med at hun bestemte seg for å slutte å sove: 4-5 timer om natta må da holde? Mye å styre med var det i slutten av tenårene også. Hun giftet seg med ektemann Hans allerede som 18-åring og var trebarnsmor allerede som 23-åring. Student ble hun først som 26-åring.

Fra Eide gård på Fosen var det ikke bare å ta en buss eller en kjøretur til Dragvoll. Hun ble avhengig av å pendle. Det skulle bli retningsgivende for at lingvistikk ble spesialfeltet.

- Fagfeltet ble det emnet som passet med båtrutene. Jeg valgte derfor strukturell grammatikk.

Som eneste professor på Fosen opplever at hun har en fot i to kulturer.

- Svigerfar oppfattet universitetsansatte som livsfjerne og upraktiske. Som professor er jeg litt rar her jeg bor, og så er jeg litt rar ved NTNU. Det føles som å være tokulturell og at jeg står i en spagat mellom to helt ulike livsanskuelser.

Hvis du nå fra starten av intervjuet husker at det ville bli nevnt et nyord, er det nå det popper opp.

- En av naboene mine bruker termen professorisk løsning. Det er noe som høres ok ut på papiret, men som ikke fungerer i praksis.

Siden familien bor på en gård, er det alltid arbeid som skal gjøres. Nå har sønnen overtatt ansvaret for drifta og om lag 20 kyr. Alle har jobber utenfor gården. Eide forteller at hun frivillig har hatt en stillingsprosent som nærmer seg 150 i mange år, denne våren har hun gått i tre stillinger for å erstatte to kolleger. I tillegg er det en haug med hobbyer: revy, lage sanger, male og gjøre håndarbeid. Lite søvn blir metoden for å rekke over alt.

To mål har hun derfor når hun takker for seg som styremedlem i sommer. Hun skal begynne å sove åtte timer om natta og komme ned i hundre prosent stilling.

- Nå høres det ut som jeg er en duracell-kanin, ler hun – og forteller at påska brukte hun på å skrive lærebok. Det tok 21 dager.

Mot slutten av intervjuet diskuterer vi hvilke bilder vi skal bruke i denne artikkelen. Vi må jo ha et bilde av bondekjerringa og professoren i sving på Eide gård også, ikke bare fra styremøtene.

- Du finner noe på bloggen min. Ja, jeg har jo naturligvis en blogg også, ler hun atter en gang.

- Det høres ut som jeg er den tårnfriden. Men husarbeid er jeg kjempedårlig på.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.