Hvorfor provoserer mangfold i fantasyverdener?

- «I know nothing of Tolkien», presiserer professor ved institutt for språk og litteratur Paul Goring før vi setter i gang med intervjuet. Han innrømmer å ha lest Ringenes Herre for tredve år siden. Hans interessefelt ligger nærmere 1700-tallets litteratur og drama, men har også innsikt i hvordan vi leser og forholder oss til fiksjonelle verdener. Goring virker derfor å være rett mann å spørre hvordan noen kan bli så engasjerte at de opptrer med meninger som virker å være i grenseland rasistiske.

- Når folk klager over at serier blir for «woke,» er det de selv som ikke har historisk forståelse.

- Hvorfor blir folk så beskyttende om fiksjonelle verk som med Ringenes Herre?

- Det handler om en form for eierskap som lesere kan tilegne seg. Det er fascinerende fordi denne følelsen av eierskap kommer til uttrykk om de små detaljene, sier han om lesere av verk som blir over snittet engasjert i utfallet av eventuelle serier.

Om noen få dager er det duket for den første episoden av Ringenes Herre: Maktens Ringer.

En tv-serie som baserer seg på verken rundt mastodonen av et litteraturverk, Ringenes Herre, skrevet av J. R. R. Tolkien. Materialet skaperne av tv-serien baserer seg på er samlede tekster satt sammen og kurert av hans sønn. Serien har allerede før den har fått sin premiære skapt debatt i media og på internett, samt på sider som Reddit og Facebook. Kritikerne mener at tv-serien ikke er tro mot kildematerialet i valget av skuespillere fordi skapninger som alver og dverger opptrer mer melaninrike enn hva mange mener er i tråd med det Tolkien skrev.

Utfordrende adapsjon

Goring forklarer at å adaptere et verk fra ett medium til et annet medfører flere problemstillinger og at feltet i seg selv er utfordrende.

- Adaptasjon av litteratur er et vanskelig område. Skaperne av adaptasjonen har som primæroppgave å oversette noe fra ett medium til et annet. Detaljene i disse omfattende prosessene kan enkelt bli forvandlet til noe annet eller tapt. Men mange lesere som møter adaptasjonen har allerede en nær relasjon til primærverket og vil ofte se filmen eller serien samtidig som de måler det nye opp mot det gamle, som en slags presisjonstest, sier Goring.

Noe som går igjen i intervjuet er konseptet «fidelity,» eller trofast gjengivelse. Det er dette så mange som har et så nært forhold til Tolkiens karaterer, lar seg provosere av. Eller rettere sagt, de gangene det mangler i adaptasjonene.

- Ideen om en trofast gjengivelse har blitt diskutert mye i adaptasjonsstudier og noe som opptar mange lesere. Jeg tror det er mye mer rådende i prosalitteratur enn andre former for litteratur fordi prosa har blant annet mer beskrivende tekst og derfor mer verdensbygging. Noen leser uten et tydelig bilde av en karakter i tanke, mens andre produserer et veldig levende bilde av karakterens utseende. Dermed kan adaptasjonen oppleves som et slags svik og dedikerte lesere kan bli ganske skuffet. Det er også en forskjell mellom forfattere som bygger verdener fra virkeligheten og de som bygger fantasiverdener. Følelsen av eierskap kan opptre oftere med fantasiverdener. Mange fantasyforfattere får lesere som er ekstraordinært dedikert til verket og som går inn i arbeidet deres og gransker verket omhyggelig grundig. Det kan øke følelsen av eierskap når en adaptasjon utfordrer lesningen deres.

Det er her kjernen av problemet ligger, nettopp Tolkiens beskrivelse av disse vesnene som alvene, hobbitene (journ.anm. i den nye serien er typen «hærfot» vi får se på skjermen) og dvergene. Ifølge Jon Tangvalg som skrev en masteroppgave om beskrivelsene av ytre karakteristikker i blant annet Ringenes Herre, er forfatteren av den tredelte romanen noe sparsom i hvilke adjektiv de blir gitt. Ord som «fair» går ofte igjen om helter som alvene, men slik Tangvald påpeker er dette ord som kan ha flere betydninger forbi «lyshudet», og kan også bety skjønn eller vakker.

Karakterers utseende

Goring viser til at andre former for litteratur ikke nødvendigvis har det samme grunnlaget for skape et engasjement rundt hudfarge og andre sider ved karakterers utseende.

- Drama, i motsetning til prosa, har ikke den samme beskrivende teksten bortsett fra i noen tilfeller som i Romeo og Juliet. Det har ikke en fortellerstemme som har fordelen av å kunne distansere seg, det vil si muligheten til å ta et steg tilbake og beskrive hårfarge og liknende, slik fortellerstemmen gjør med for eksempel Mr. Darcy i Stolthet og Fordom. Det er lite rom for fysiske beskrivelser i en dramatisk fortellersituasjon, mens prosalitteratur har mer rom for dette. Det kan hende at adaptasjonene av prosaverk som innehar disse beskrivelsene har et potensiale for å produserer mer hat.

- Men hvorfor kan folk bli så opphengt i fiksjonelle karakterers hudfarge? Hvorfor er det ikke viktigere hvordan en tv-serie fremstiller personligheter og handlinger?

- Uansett om det gjelder litteratur eller i verden generelt ville det vært fint å tenke at det indre livet til folk er viktigere enn hudfargen man har. Men vi lever i en verden hvor det viser seg at folks hudfarge har en enorm innvirkning på sosiale relasjoner og muligheter i livet. Denne innvirkningen er der uansett hvor mye vi måtte ønske at det ikke er slik. Verden har ikke kommet til det punktet hvor farge ikke betyr noe enda. Det ville jo ha vært idealet. Derfor hadde det vært fint å kunne tenke at lesere er mer opptatt av det indre hos karakterer i stedet for hudfarge eller hårfarge, men denne debatten viser at det investeres mye energi inn i karakterenes utseende.

Normalisering av å blande hudfarger

Ringenes Herre-adaptasjonen føyer seg inn i rekken med andre tv-serier med et mangfoldig skuespillerensemble. Den nye tv-serien House of the Dragon, en adaptasjon av George R. R. Martins roman om Targaryen-slekten, og Bridgerton, en romantisk serie satt til samme æra som Jane Austens romaner, har også fått reaksjoner på sine valg av skuespillere. Goring ser på utviklingen med optimisme.

- I vår tid er det veldig givende og oppmuntrende å se prosjekter som jobber imot den tradisjonelle bruken av lys og mørk hud. Man kan se mot populære kulturelle produkter som Bridgerton som jeg i tror i vår tid er en av de mer kjente prosjektene som jobber med positive måter på å utfordre publikums blikk. De jobber mot en normalisering av det å blande hudfarger i et drama uten at hudfarge er et problem.

Av argumentene som ofte går igjen hos de som mosetter seg et mer mangfoldig skuespillersammensetning er at det ikke er historisk korrekt og at det derfor påvirker opplevelsen av produktet. Goring peker på at det ikke nødvendigvis er tilfelle at blant annet det engelske samfunnet var så homogent som man lenge har trodd.

- Flere historikere og litteraturkritikere har i nyere tid avdekket et mer etnisk mangfoldig London enn hva som i det 19. og det 20. århundrer ble presentert. Derfor er det fint å se at det i tillegg til arbeidet til kulturhistorikere og litteraturhistorikere finnes samtidsprosjekter som inkluderer en mer brokete historie.

Seertall framfor anglosaksiske kilder

- Flere tråder på Reddit inneholder diskusjoner om hva Tolkiens inspirasjon for verket var og legger det til grunn for argumenter om hudfarge hos skuespillerne. Hva tenker du om det?

- Ikke for å være for kynisk, men jeg tror at de som driver Netflix-produksjoner og liknende er mer opptatt av det økonomiske og seertall enn de anglo-saksiske kildene til Tolkien. Jeg mener ikke å si at de som jobber i industrien kun er businessfolk, men det virker som at det som er rådende er hvorvidt folk vil se innholdet eller ikke. Jeg skulle likt å tro at Netflix-slottet er fylt opp til randen med akademikere som gransker anglo-saksiske manuskripter, men jeg tror ikke det er tilfelle.

- Tenker du at skapere av litterære verk, men også tv-serier og film burde være forpliktet til å inkludere mangfold i sine produkter, om det så gjelder utseende, kjønn, seksualitet og funksjonsevne?

- Jeg mener at man må vise forsiktighet med å være foreskrivende om hvordan kultur bør lages. Det øyeblikket du får statlige organisasjoner eller rettledninger som mener noe om hvordan litteratur eller annen kunst bør skapes, ender du opp med noe som ikke nødvendigvis er produktivt for god litteratur. Det skaper en fabrikkert forventning til forfattere og jeg ville ha vært forsiktig med å skape en situasjon hvor slike forskrifter blir plassert på kunstnere. Det er heller ønskelig å verne om kunstnerens frihet. Ikke nødvendigvis friheten til å fornærme uten ansvar, men en form for frihet til å skape. Enda viktigere enn ideen om at man skal påtvinge mangfold inn i litterære verk, skulle jeg helst se muligheter for mangfold i film og tv. Om vi har en kultur hvor flere mørkhudede skuespillere, men også for eksempel flere mennesker med nedsatt funksjonsevne, faktisk har arbeidsmuligheter enn hva det tradisjonelt sett har vært, tenker jeg det hadde vært fantastisk.

Denzel Washingtons Macbeth

Goring foreslår å sidestille verket som skapes og de som skaper verk som en annen innfallsvinkel på debatten, og spør hva som er viktigst.

- Jeg tror det er viktig å konsentrere seg om de utøvende så vel som om verket, og uansett verket, er mangfoldighet i yrket for meg veldig velkomment. Jeg tror heller ikke at det trenger å være så problematisk. Har ikke Denzel Washington nettopp spilt Macbeth? Hadde folk et problem med det?

Er det leserne som føler så sterkt eller er det folk som føler sterkt om verket uten hold i fiksjonen, spør Goring mot slutten av intervjuet i et forsøk på identifisere hva det er som er grunnlaget for meningene i debatten. Selv tenker han ideologi kan være en årsak til meningene.

- Her tror jeg knivstikkingen av Salmon Rushdie er relevant. Fyren som knivstakk ham hadde ikke lest to sider av boka til Rushdie en gang. Dette er ikke en person som er så personlig fornærmet som en leser at han vil gjennomføre en fatwa, men det er noen som er så opphengt i ideologien til den 32 år lange fatwaen. Det var altså ikke en leser som angrep Rushdie, men det var et ideologisk drevet angrep.

Tom Hanks som homofil mann

Etter intervjuet tikket det inn en e-post fra Goring som hadde gjort seg noen tanker om autentisitet og hvilken rolle det kan ha for folks reaksjoner på den nye adaptasjonen.

- Et interessant problem angående casting av skuespillere som vi ikke kom inn på, er det spente forholdet mellom spørsmålet om autentisitet, som hvorvidt det er rett at en heteroseksuell skuespiller spiller en homoseksuell karakter, og presset som plasseres på spørsmål om autentisitet jamfør den økende interessen for en mer åpen og inkluderende ansettelsespolicy, som da at skuespillere spiller karakterer av en annen hudfarge.

Han peker på at i dag ville ikke Tom Hanks ha spilt karakteren Andrew Beckett, en homofil mann som saksøker sin arbeidstaker for å gi han sparken når det blir kjent at han har aids.

- Det er en fascinerende selvmotsigelse. Det kreves autentisitet i ett tilfelle og blir avvist i et annet, og begge situasjonene oppstår i beste hensikt for minoritetgrupper.

Goring avslutter med å vise til at skuespill handler om å late som å være noe annet. Han tar opp Samuel Johnsons kritikk av Aristoteles enheter.

-Publikum har i de fleste tilfeller ikke noe problem med «suspension of disbelief» (journ. anm. evnen til å se bort fra noe urealistisk eller fantastisk i fiksjon for heller å kunne bli underholdt). Kort fortalt skriver Johnson at publikum, mens de er involvert i ideen eller fiksjonskontrakten, aldri mister følelsen av å være i teateret. Derfor kan det enkelt hanskes med endringer i materialet, som hopp i rom og tid.