«Bunnlinja! Du må se på bunnlinja!»

For hvilke verdier styrer vi etter når excelarkene stadig oftere må tas fram, og vi tvinges til å se nettopp på bunnlinja, hvor det dukker opp stadig krympende tall. Under nullstreken.

Enhver med litt mellom ørene forstår at vi over tid ikke kan bruke mer penger enn vi har. Og vi får gå ut fra at vi som jobber på universitetet har litt mellom ørene.

Men hva styrer vi etter i slike tider? Hva blir verdiene våre? Og hva sitter vi igjen med, etter at vi har kommet oss i en «ny balanse»? Er det bare tallene som skal bestemme?

Nå trekker NTNU seg som partner i vår Erasmus Mundus-master «Choreomundus», hvor studenter fra utsatte områder i verden har kunnet ta en mastergrad i sin egen immaterielle kulturarv knyttet til dans og bevegelse, for så å reise hjem igjen og formidle til nye generasjoner. Ofte har dette til og med vært utsatte grupper i disse utsatte områdene. Homofile menn. Kvinner. Nå har tallene for dette studietilbudet vært røde for NTNU i for mange år, og nå går jo ikke det mer. Ingen kan være med på å spleise på slikt nå.

Det er for dyrt. Vi har ikke lenger råd. Og vi har jo nok mellom ørene til å forstå det, når vi ser på excelarket.

Kirkemusikk er neste på lista. Å utdanne 0-5 kirkemusikere i året har vi ikke lenger råd til. Rekrutteringen er for lav, utgiftene for store.

Det hjelper ikke at rekrutteringssituasjonen er like lav, om enn lavere, ved de to andre statlige institusjonene som utdanner kirkemusikere. At vi er i gang med et felles nasjonalt løft.

Det hjelper ikke at musikernes fagforbund advarer om at av 560 kirkemusikermedlemmer, vil 200 pensjoneres og forsvinner de kommende ti årene.

Det hjelper ikke å fortelle at en kirkemusiker er uendelig mye mer enn den som spiller til gudstjeneste i en halvtom kirke hver søndag, men derimot selve musikk- og kulturlivet på mindre steder i vårt langstrakte land. Den psykiske helsa til befolkningen utenfor storbyene. Beredskapen.

Det hjelper ikke.

Det er for dyrt. Vi har ikke lenger råd. Og vi har jo nok mellom ørene til å forstå det, når vi ser på excelarket.

Og det er jo det vi må nå. Se på excelarket. For vi skal jo også utdanne nok helsearbeidere. Nok lærere. Nok folk som både kan benytte seg av og beskytte oss mot K.I. Utvikle teknologi for det grønne skiftet. Og det er dårlig råd overalt.

Men likevel spør jeg meg: hvilke verdier styrer vi etter nå?

Hva satser vi på, hva tar vi vare på, og hva kutter vi ved NTNU nå?

Og hva står vi igjen med til slutt?

Klarer vi å tenke langsomt og langsiktig selv i tider som roper på hurtige handlinger og omlegginger med umiddelbar økonomisk virkning?

Hva er kunnskap for en bedre verden?