Behøver sektoren en ny statsråd?

Oddmund Løkensgard Hoel var den siste av tre forsknings- og høyere utdanningsministre på tre og et halvt år, samtlige utgått fra Senterpartiet. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg utroper han til den klart best likte av folkene i sektoren han var satt til å bestyre, etter at han rykket opp fra stillingen som statssekretær i samme departement. Så vil noen onder tunger innvende at det skulle ikke så mye til.

Nå har statsråd Hoel gått tilbake til å være en menig professor Hoel. Hvem vet, kanskje han ender opp som NTNU-professor Hoel. Det vil i tilfelle ikke være første gangen en tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet får et nytt yrkesliv ved NTNU.

Bjørn Haugstad var Torbjørn Røe Isaksens statssekretær. Isaksen var minister for hele kunnskapssektoren. KD var i den perioden altså ikke representert ved to statsråder, den ene for utdanning under universitetsnivå. Mange tenker åpenbart at det gikk aldeles utmerket med én statsråd. Særlig om man tenker som så at det beste er å få være i fred for styringskåte politikere.

Politikere som bruker øks på byggeprosjekter, som krever at man ikke får ansette unge forskere på tidsbegrensede kontrakter, som forlanger at utlendinger må lære seg norsk om de vil ta doktorgraden ved norske universiteter: Lista kan gjøres lengre. Kanskje det er like greit å slippe dem – politikere med ansvar for å styre (les: lage krøll for) universitetene?

Tilbake til hotell Skifer, Oppdal, hvor instituttledere og andre ledere ble trent i å håndtere dilemmaer på ulike plan. Et dilemma som ikke sto på dagsordenen var hvordan man håndterer politiske pålegg samtidig som man møter politikernes forventninger til å produsere flere kandidater landet behøver, produsere ny forskning som landet kan leve av i framtida.

Et par kontrollspørsmål her. 1: Behøver sektoren politisk styring? 2: Behøver landets universiteter og forskningsinstitusjoner den ekstra oppmerksomheten som en egen minister antas å bibringe? På begge spørsmålene er det mulig å svare nei.

Det kan være at regjeringen som lanserte Tillitsreformen har så liten tillit til UH-sektoren at man ikke tar sjansen på å la den få holde på uten en vaktmester dedikert til oppgaven med sete ved Kongens bord. Så kan man spørre seg hva Jonas Gahr Støre tror han oppnår ved å finne en sektorpolitiker som skal sitte der i syv måneder. I skrivende stund er det høyst usikkert om det blir mer tid. Man kan også fundere over hvilken politiker med (eller uten?) partiboka i orden måtte finne for mening i å bli satt til denne jobben fram til september. Man rekker knapt mer enn å gjøre seg upopulær blant landets universitetsledere innen man vender tilbake til sin nåværende jobb, så kan man se om den blir enklere å utføre.

Støre har nå åtte statsrådsposter å fylle. Kanskje han tenker at det rekker med syv?

Det er flere enn instituttledere ved NTNU som har dilemmaer å øve seg på i dagene som kommer.