Syndebukksatsinger i lærerutdanningen?

Fakta

Simon Malkenes

Malkenes er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Lektor med opprykk.

Nåværende jobb: Stipendiat ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.

Tidligere roller i UH: Ingen, men Malkenes har markert seg skolepolitisk gjennom sine bøker og en rekke innlegg og ytringer i medier. Han fikk Fritt Ords honnør i mai 2018 for «hans kritiske søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen».

Faglige interesser:  Utdanningshistorie, politikk og styring.

Er opptatt av: Utdanningspolitikk, fotball og familie.

Jo, dette er en lang fortelling og den starter som mye annet den 4. des 2001. Pisa-resultater ble til påstanden om at norsk skole bruker mest ressurser, men har middels resultat.

Svaret ble at alt skulle bli billigere, bedre og mer effektivt. Det skulle skapes en mer effektiv lærer, men en ville også ansvarliggjøre læreren for større oppgaver. Det ville fikse biffen.

Dette gav en flodbølge av endring. En slik var OECDs prosjekt Attracting, Developing and Retaining Effective Teachers som ble lansert i 2002. I 2005 kom rapporten med samme navn. Den avskriver og avskilter den eksisterende lærerrollen, den problematiserer lærerutdanningene og den former en ny lærerrolle, også i Norge. OECDs satsingsprosjekt inngår i Stortingsmelding nr. 11: Læreren, rollen og utdanningen (2008-2009). Den detaljerer og bygger ut lærerrollen i detaljerte beskrivelser av den nye lærerrollens egenskaper. Til sammen beskrives 107 egenskaper fordelt på individnivå, det profesjonelle fellesskapet og foreldre og foresatte. 

Individnivået er beskrevet omtrent slik: «Gode lærere» (…) «kan sine fag og vet hvordan de skal undervise. De analyserer, konkretiserer og operasjonaliserer læreplanverket, leder elevenes læringsarbeid, gjennomfører opplæringen med interesse og engasjement. De følger elevenes læring tett opp, og forteller, spør, kontrollerer, repeterer, sanksjonerer, varierer og tilpasser undervisningen til elever og fag». De tilskrives «fleksibilitet og kreativitet». De må kunne «planlegge, organisere, gjennomføre og vurdere læringsarbeid». 

Læreren skal lede klassen, være synlig, regelbevisst, ha legitimitet og ta ansvar for et inkluderende læringsmiljø. Lærere må kommunisere tydelige mål for opplæringen, kjennetegn på måloppnåelse, legge til rette for egenvurdering for elevene, gi tilbakemeldinger som eleven lærer av, fordi elevene lærer bedre når de forstår hva de skal lære og hva som forventes av dem.

Lærere må kunne omgås elevene på en god måte, følge elevenes læring tett, kunne se om og når elever trenger økt støtte. For å gjøre dette må læreren ha sosial kompetanse og kunnskap om læring på ulike årstrinn, men også informasjon om eleven og deres læring og framgang. Dette er avgjørende for at læreren skal kunne gi elevene nødvendig hjelp og støtte på et tidlig tidspunkt. Samtidig skal læreren sikre at opplæringen er i samsvar med læreplanverket samtidig som den er tilpasset elevens ulike forutsetninger og behov. For eleven skal oppleve at de mestrer faglige utfordringer, og de skal føle seg inkludert i et sosialt fellesskap.

I tillegg er det profesjonelle fellesskapet detaljert som 30 ulike egenskaper, og arbeidet med foreldre og foresatte er detaljert i 26 ulike egenskaper og evner. Kravene til den nye lærerrollen er formulert som 14 imperativ om hva læreren «må» og «skal», som knyttes til 57 følger av lærerens kompetanse for elever, skole og samfunn. Dette gjøres i satsing etter satsing, på læreren.

For du husker vel Ernas «Drømmelærer»? «Elever med gode lærere utvikler seg tre ganger så raskt faglig, som elever med dårlige lærere. Gode lærere bidrar også til å utjevne sosiale forskjeller», sa Erna da hun ble statsminister i 2013. I valgkampen i høst gav Erna læreren ansvaret for å utligne sosiale forskjeller alene. Fra før har læreren fått ansvaret for den nasjonale konkurransekraft.

I satsingene kan en skimte to bevegelser: nye utvidelser og beskrivelser av innholdet i lærerrollen og nye utvidelser av ansvarsområde for skolen og dermed læreren. Og her kan en få øye på tre paradoks:

1: Alle satser på læreren ved å si hva læreren skal gjøre

2: Alle satser på læreren ved å si at hvem som helst kan gjøre lærerens jobb

3: Alle satser på læreren ved å si at læreren har ansvar for storsamfunnets problemer

Under disse tre ligger et siste forførende paradoks som jeg mistenker kan ha forledet både fagforeninger og lærere; når lærerrollen beskrives kan det oppleves som en anerkjennelse av lærerens viktighet, av lærerarbeidets egenart, og av omfanget og intensiteten i lærernes hverdag. Det er feil. Beskrivelsene er mest en detaljert liste av områder, av potensielle mangler og evner lærere kan holdes ansvarlige for i en ny lærerrolle. Den gjør læreren til syndebukk for nedsiden av det nyliberale hegemoni de siste 40 år, økende ulikhet i samfunnet og frykten for å miste konkurransekraft i den globale konkurranseøkonomien.

Husk det neste gang noen vil satse på læreren.

PS. Denne teksten er et selvplagiat, først fra min innledning om lærerrollen på Landsmøtet til Utdanningsforbundet, og dernest fra min doktoravhandling in progress. Jeg har også brukt flere av ordene og tankene i andre anledninger.