Hvis partnerskap er svaret – hva er spørsmålet? Dette var tittelen på Faglig Råd for lærerutdannings (FRLU) konferanse om partnerskap den 21. april i år. Konferansen var et ledd i FRLUs arbeid med oppfølging av strategien Lærerutdanning 2025. Nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid i Lærerutdanningene (LU2025) som kom i 2017. Her er det sentrale budskapet å styrke lærerprofesjonen. Strategien lanserte partnerskap om lærerutdanningsskoler (og -barnehager) som et nytt og dristig grep for kvalitetsutvikling i norsk lærerutdanning og skole. Lærerutdanningsskoler beskrives som «fyrtårn» med et særlig ansvar for å utvikle kunnskap om studentenes praksisopplæring og for praksisforankret FoU. Slik kan de sammenlignes med universitetssykehusene som, i samarbeid med universitetsklinikker, driver klinisk forskning mens de utdanner leger, sykepleiere og annet helsepersonell. Mens noen få skoler skal bli lærerutdanningsskoler, skal studentene fortsatt ha praksis i partnerskoler i kommuner og fylker. Etablering og drift av lærerutdanningsskoler er organisatorisk og ressursmessig krevende og fordrer særlig tett kontakt mellom partene.
FRLU skal på et faglig grunnlag, utarbeide anbefalinger om tiltak som kan støtte institusjonene i utviklingen av lærerutdanningsbarnehager og -skoler, blant annet skal de vurdere behovet for en forskriftsfesting av strategien. Vi hadde håpet at konferansen skulle gi en tydeligere retning i det videre arbeidet med å realisere LU2025s ambisjoner for lærerutdanningskoler. I stedet er vi bekymret for at ambisjonen svekkes fordi skillet mellom partnerskap om lærerutdanningsskoler og alle andre typer partnerskap i lærerutdanninga viskes ut.
Under overskriften partnerskap presenterte konferansen flere eksempler på formaliserte samarbeid mellom universitets-, høyskole- og skolesektor. Resultatet var at UiOs universitetsskolesamarbeid (ved noen institusjoner brukes benevnelsen universitetsskoler i stedet for lærerutdanningsskoler) ble sidestilt med DEKOM, REKOM, SKUV og LabTed. Dette kan etterlate et inntrykk av at partnerskapenes innretning er av underordnet betydning for realiseringen av LU2025. Dette er direkte misvisende fordi KDs strategi gir lærerutdanningsskoler en nøkkelrolle i utviklingen av en bedre lærerutdanning. Og, misforstå oss ikke, alle de nevnte er gode eksempler på samarbeid som kan bidra til å oppnå et av LU2025s andre mål, nemlig utvikling av «kunnskapsbaserte og involverte samarbeidspartnere i barnehage- og skolesektoren». Vårt poeng er at partnerskap om lærerutdanningsskoler skiller seg vesentlig fra andre former for samarbeid i lærerutdanninga.
Partnerskap i lærerutdanninga er ikke noe nytt. Det er lange tradisjoner for mer eller mindre langvarige partnerskap og samarbeid mellom den enkelte lærerutdanningsinstitusjon, skoler og skoleeiere både om lærerstudentenes praksis og om FoU-samarbeid. På tross av dette er manglende praksisrelevans i lærerutdanninga og i utdanningsforskninga dessverre fremdeles en utfordring. Svaret LU2025 gir på dette problemet kan oppsummeres slik: 1) Sammenhengen mellom teori og praksis i lærerutdanninga er for svak. 2) Det er lite forskning på lærerutdanningspraksiser både på campus og i praksisskolene, og 3) enda mindre forskningsbasert innovasjon i lærerutdanningspraksisene. 4) Det er mye praksisnær forskning på skole, men lite som tar utgangspunkt i skolens opplevde behov. Det er med andre ord lite praksisrelevant forskning og 5) enda mindre som anvendes til innovasjon i skolens praksiser. LU2025 peker på at det å etablere lærerutdanningsskoler må betraktes som et strategisk grep i et arbeid som handler om å styrke lærerprofesjonen med mer praksisrelevant og bedre forskning. Samarbeidet mellom UH-institusjon og lærerutdanningsskoler handler om å utvikle FoU for lærerutdanning. Strategidokumentet presenterer konkrete kjennetegn på lærerutdanningsskoler, som f.eks.; høy kvalitet i praksisopplæringen, styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, utprøving og modellering av undervisning, økt bruk av delte stillinger og løpende kvalitetsutvikling i lærerutdanningene basert på både forskning og de langsiktige behovene i barnehage og skole. Målet er at lærerutdanningsskolene skal bli spesialister på lærerstudentenes praksisopplæring og på FoU-samarbeid. I praksis fordrer dette både kompetanse og en skreddersydd tverrinstitusjonell infrastruktur som muliggjør tett samgang mellom uh-institusjon, skoler og skoleeiere. Strategien beskriver også kombinerte stillinger, hospiteringsordninger og offentlige ph.d.er. Disse er tråder i en infrastrukturvev som krever beslutnings- og operative organer med godt integrert ledelse på alle nivåer for å sikre effektive og involverende samarbeidsprosesser. Satsningen forutsetter med andre ord utvikling av nye former for hybride organisasjonsløsninger, store og langsiktige investeringer av både ressurser og engasjement. Det er ikke slik at alle skoler skal eller bør bli lærerutdanningsskoler. Men lærerutdanningsskolene skal utvikle kunnskap som er til nytte for lærerutanningen i hele Norge.
Godt hjulpet av statlige overføringer til uh-institusjonene har, så vidt vi vet, alle landets lærerutdanningsinstitusjoner etter 2017, inngått partnerskap om enten lærerutdanningsskoler, eller universitetsskoler. Resultatet er at hele sektoren nå driver med krevende nybrottsarbeid knyttet til etablering og utvikling av denne nye typen partnerskap. Arbeidet er spesielt krevende, nettopp fordi det er et nybrottsarbeid. Selv om noen få institusjoner som UiO, UiT og NTNU etablerte partnerskap med universitetsskoler noen år tidigere, er det fremdeles få norske erfaringer med slike kunnskapsutviklende partnerskap. I tillegg er det er relativt begrenset med relevant forskning på feltet, og naturlig nok enda mindre norsk forskning. Mye av den forskningen som finnes er normativt orientert og peker blant annet på betydningen av likeverdige relasjoner, gjensidig respekt og tillit som nødvendige forutsetninger for bærekraftige partnerskap. Dette er vel og bra, men sier mer om målet enn om veien. Så hva består ufordringene i, hvordan kan de løses og ikke minst hvordan kan lærerutdanningsskoler gjøre en forskjell?
I 2015 inngikk NTNU partnerskap om universitetsskoler med Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune (USSiT). Partnerskapet har nå eksistert i seks år og vi har gjort oss noen erfaringer som vi tror kan bidra til å belyse spørsmålene over.
USSiT har tre universitetsskoler som samarbeider med alle NTNUs lærerutdanninger for å utvikle en bedre integrert lærerutdanning, samt bedre skole- og utdanningsforskning. I tillegg skal kunnskapen som utvikles komme andre skoler i kommune og fylkeskommune til gode. Inspirert av universitetssykehusmodellen etablerte vi en såkalt fåskolemodell som skulle sikre et særlig tett samarbeid mellom partene. Fåskolemodellen krever imidlertid nøye kalibrering av samarbeidet med to skoleeiere med til sammen 85 andre skoler, en uh-institusjon med mange lærerutdanninger og 4000 lærerstudenter, og bare tre universitetsskoler. Med systematisk ressurs- og arbeidsinnsats over flere år, har USSiT etter hvert kommet langt i etablering av tverrinstitusjonelle samarbeidsstrukturer som muliggjør utstrakt samarbeid både om lærerutdanning og om FoU og innovasjon. Helt fra starten har USSiT vært sterkt forankret på toppnivå ved NTNU, og organiseringsstrukturen involverer ledere fra skoleeiernivå, fakultetsnivå, skolenivå og instituttnivå. Selv etter mange års innsats er vi langt fra i mål.
Det er særlig to utfordringer som har vært gjennomgående, og som til dels henger sammen. For det første tar det tid å utvikle kunnskap som er interessant og robust nok til å kunne tilfredsstille de ulike partenes behov og forventninger. For det andre er det tidkrevende tar det tid å oppnå målet om at kunnskap som utvikles i USSiT blir delt og kommer andre skoler i regionen til gode.
Forventninger om at USSiT skulle bidra med kunnskapsresultater som kan deles i både lærerutdanning og skole meldte seg raskt etter oppstarten i 2015. Løsninga har på den ene siden vært å utvikle felles forståelse for at etablering av partnerskap og samskapende kunnskapsprosesser er tidkrevende og for nødvendige organisatoriske forutsetninger som må være tilstede for at vellykket kunnskapsdeling skal finne sted, både i partnerskapet og i partenes organisasjoner. På den andre siden er det iverksatt tiltak for å utvikle en infrastruktur for kunnskapsdeling med bruk av der både forskerlærere i kommune og fylkeskommune, kombinerte stillinger, lærerspesialister og lærerutdanningsspesialister. I tillegg har det vært satt fokus på at mottakerorganisasjonene må utvikle det som i innovasjonsteorien omtales som absorptiv kapasitet, dvs. evnen til å tilegne seg og omsette ny kunnskap til forbedring av praksis. Forutsetningen er selvsagt at kunnskapsbidragene har et innovasjonspotensial og kan omsettes til forbedring av praksiser i skole- og lærerutdanning.
Med det er ringen sluttet: Skal partnerskap som USSiT fungere etter intensjonen må det utvikles kunnskap av høy kvalitet og relevans både for skole og lærerutdanning. Kunnskapen må både ha et innovasjonspotensial og samtidig være et viktig bidrag i utdanningsforskninga. Videre må det etableres en effektiv infrastruktur i partnerskapet og absorptiv kapasitet i mottakerorganisasjonene som muliggjør kunnskapsdeling. I USSiT ser vi at målene er innen rekkevidde, men vi har erfart at partssamarbeidet må utvikles systematisk over lang tid, at dette krever stor innsats av mange der særlig lederforankring i alle institusjoner og på alle nivåer er avgjørende.
Med lærerutdanningsskoler som strategisk grep innfører LU2025 et ulikhetsprinsipp i norsk lærerutdanning der lærerutdanningsskolene får et utvidet oppdrag som spesialister på lærerutdanning og FoU. Satsinga er ressurskrevende og siden strategien ble lansert i 2017, er det investert 200 millioner øremerkede kroner til partnerskap om lærerutdanningsskoler og -barnehager.
Samtidig understrekes det at satsningen ikke skal føre til nedprioritering av eksisterende partnerskap. Tvert imot skal den bidra til profesjonsutvikling og utdanningskvalitet for alle studenter i utdanning og alle barn og unge i barnehage og skole gjennom at det etableres ordninger som muliggjør spredning av kunnskapsbidragene. FRLU har i sine delrapporter reist spørsmål om hvordan man kan sikre dette, men uten å skissere løsninger.
USSiTs erfaringer med problemstillinger knyttet til relevans, kvalitet og deling av kunnskap, synliggjør dermed den nasjonale strategiens utfordringer. Vi har beskrevet USSiTs løsninger. Gevinsten av samarbeidet er felles problemforståelse og felles løsninger på utfordringer knyttet til lærerutdanning og skole parallelt med at det initieres FoU-prosjekter som både tetter gap i forskningsfeltet og samtidig er relevant for praksisfeltet. Vi har dermed en vinn, vinn situasjon som er gjenkjennbar fra universitetssykehusene. Selv om bare noen sykehus er universitetssykehus, betyr ikke det at helsetjenestene i andre sykehus er dårlige pga. satsningen på universitetssykehus. Tvert imot tjener de andre på at noen gjør en ekstra innsats gjennom en skarpere arbeidsdeling som gagner alle.
Alle skoler skal heller ikke bli lærerutdanningsskoler, men hvis strategien LU2025 lykkes, må satsningen på lærerutdanningsskolene være vellykket.
Vi hadde håpet at FRLU med konferansen ville benytte anledningen til å adressere de særlige utfordringene som nettopp disse partnerskapene står overfor. På den måten kunne man gjort dette et felles nasjonalt anliggende og ikke overlatt til hvert enkelt partnerskap å finne løsninger. Ved å sidestille alle former for partnerskap risikerer man heller å underminere strategien fordi det skapes et inntrykk av at innretning er uvesentlig, og hvorfor skal man satse tid og ressurser på lærerutdanningsskoler, hvis man kan oppnå det samme gjennom langt enklere og mindre ressurskrevende partnerskap.
Overskrifta på FRLUs konferanse blir dermed dobbelt misvisende. Tar vi utgangspunkt i LU2025 er partnerskap feil svar. Svaret burde vært lærerutdanningsskoler. Spørsmålet blir da ikke bare hvordan vi skal oppnå mer profesjonaliserte praksiser i lærerutdanning og skole, men når?
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
