"Å stille krav er ikke det samme som å øke presset"

Jeg ble intervjuet av Universitetsavisa i forbindelse med innføringen av ny studieforskrift, og var der kritisk til argumentasjonen som har blitt fremført av tillitsvalgte studenter, mot forskriften. Maiken Vasset Størkersen, leder av Velferdstinget i Trondheim, skrev en kommentar til mine uttalelser. Herunder tar jeg for meg et knippe av de påstandene (i kursiv) Vasset Størkersen kommer med i sitt innlegg.

”Jeg mener Jørgen undervurderer erfaring som man får fra å være aktiv frivilligheten.”

Jeg har lært mye av arbeidet som frivillig i Trondheim. Tidvis har jeg også valgt å bruke mer tid på dette enn på studiene. Mest har jeg lært om utfordringen det er å balansere tiden mellom pensumlesing, deltidsarbeid og lystbetonte frivillige verv. Innsikt i arbeidskapasitet og erfaring med grensesetting er viktige erfaringer jeg tar med meg inn i arbeidslivet. Jeg tror det er ytterst få studenter i Trondheim som bør sette studiene på vent for å dedikere seg til frivilligkulturen. For disse ”studenter på vent”, finner vi nok gode unntak.

”Har man eksamensangst og har derfor strøket to ganger tidligere, hvordan vil vel ikke angsten føles når man da sitter på siste forsøket?”

Jeg har selv erfart eksamensangst, riktignok ikke for å stryke, men for å ikke prestere godt nok. I jobben min som psykologilærer møter jeg mange elever med tilsvarende utfordringer. En ting som er helt tydelig i behandling og mestring av slik angst, er viktigheten av å eksponeres for den. Det er uheldig hvis Vasset Størkersen ønsker å stimulere til det motsatte, nemlig unnvikelse. Styrking av det psykososiale kurs- og behandlingstilbudet er i stedet rett håndtering, fremfor endring av krav til progresjon.

”Jeg mener at å legge på mer bør ikke er måten å gjøre det lettere å gjennomføre. Ligger man 60 studiepoeng etter er lånekassen der som en vekker. Med de nye studieforskriftene vil man ikke bare miste studiestøtten, men heller ikke ha mulighet til å rette opp sine feil. ”

Å stille krav er ikke det samme som å øke presset eller "legge på mer bør". Tvert i mot kan begrensninger og rammer være en katalysator for utvikling, mens for stor frihet er ødeleggende. En tydelig grense vil kunne bidra til å synliggjøre frafall på et tidspunkt hvor det fremdeles er mulig å gjøre noe. Én ide er at de respektive instituttene får ansvar for personlig oppfølging av de studentene som ikke avlegger ferske studiepoeng over en viss tid. Vi trenger bedre systemer for å fange opp de som faller av, ikke løsere rammer som muliggjør det i enda større grad.

”Hvis alle skal ha rett til utdanning, så må man også legge opp til det, og ikke ekskludere de som har og trenger en annen hverdag enn A4.”

Her sammenblandes kravene til ordinær studieprogresjon med behovet for individuell tilrettelegging hvis det oppstår særskilte problemer. Alle har rett til utdanning, men vi må forvente mer ved høyere utdanning enn i grunnskolen. Det er illusorisk å tro at alle som innleder et studieløp kommer til å fullføre det. Samtidig skal vi selvfølgelig støtte og tilrettelegge for de som av helsemessige grunner sliter med progresjonen.