Alternativet som ble glemt

Rapporten om faglig organisering er nå kommet. Den er interessant lesing for alle som er opptatt av faglig organisering, og den foreslår fire rimelige alternativer, to varianter av K1 og to varianter av K2. Det er dessverre ikke med en utredning av alternativ K3. Vi sier dessverre fordi tyngden av høringsuttalelsene la vekt på nettopp utredning av varianter av K3. I rapportens egen oppsummering av høringsuttalelsene (s. 19) ønsket ni av elleve innspill fra linjeorganisasjonen videre utredning av K3. Tilsvarende tall for K1 og K2 er henholdsvis 4 og 6. Fem av seks arbeidstagerorganisasjoner ønsket videre utredning av K3; Studenttinget ved NTNU ønsket utredning av K2 og K3, mens Studentparlamentet ved HIST mente K3 var mest aktuelt. Vi fant heller ingen argumentasjon for hvorfor komiteen ikke hadde med en slik utredning. Vår konklusjon er derfor at komiteen rett og slett må ha glemt dette alternativet i farta, og vi ønsker derfor å hjelpe NTNU sine høringsinstanser gjennom å lansere et alternativ til komiteens forslag basert på K3.

Vi starter utredningen av det glemte alternativet med de ideene rektor Gunnar Bovim kom med i starten av prosessen. I sin argumentasjon for klokskapen i fusjonsprosjektet brukte han fire eksempler for å vise områder hvor fusjonen kunne skape spennende nye fagmiljøer, nemlig helse, teknologi, lærerutdanning og økonomi og teknologiledelse.

Innenfor helse var visjonen å samle utdanninger som til daglig jobber sammen i Helse-Norge. Dette gjelder i særlig grad leger og sykepleiere, men kan også omfatte andre, som radiografer, bioingeniører, psykiatere, fysioterapeuter med mer. Både tidligere planer og denne rapporten ser ut til å ha realisert denne visjonen i et utvidet medisinsk fakultet. Vi foreslår videre at mer samfunnsorienterte helseutdanninger som sosionom, institutt for sosial og helsefag, noen psykologimiljøer, idrett/bevegelsesvitenskap og beslektede miljøer organiseres inn i et nytt, eget fakultet for helse og sosialfag.

Innenfor teknologi og naturvitenskap har man innenfor nåværende NTNU fått til en god integrasjon mellom «leverandører» av basisemner til sivilingeniørstudiet som matematikk, fysikk, kjemi og IT på den ene siden og mer ingeniørrettende fag på den andre siden. Prinsippet om at disiplininstitutter skal undervise disse basisemnene er viktige for kvaliteten på ingeniørutdanningen. Dette betyr at enten må dagen struktur med tre ingeniør/naturvitenskapelige fakulteter opprettholdes, eller så må alle disse organiseres i ett gigafakultet. Vi tror et slikt gigafakultet vil bli altfor stort og uhåndterlig, særlig med tanke på at alle ingeniørutdanningene fra høgskolene også skal inn i dette fakultet. Vi foretrekker derfor en organisering av noe som tilsvarer de fakultetene man har i dag. I tillegg foreslår vi et eget fakultet for anvendt ingeniørvitenskap, som får et helhetlig ansvar for de treårige ingeniørutdanningene. Dette vil gi mulighet for å videreutvikle treårig og femårig ingeniørutdanning som to ulike tradisjoner med to ulike verdisett. Det ene mer anvendt, det andre mer vitenskapelig. For å støtte opp under koordinering mellom fakultetene, mener vi at man også må ha to forvaltningsutvalg, ett for sivilingeniørutdanningen og ett for ingeniørutdanningen (fordi denne også må koordineres med den nasjonale rammeplanen for ingeniørutdanning).

Innenfor lærutdanning ser vi det som viktig og riktig at aktiviteten løftes fram med et eget fakultet. Dette er viktig av politiske årsaker, gitt den fokus lærerutdanning har i dagens samfunn. Det er også viktig å ha en fakultetsledelse som kjenner de spesielle utfordringene som er knyttet til profesjonsutdanning, som praksis, skikkethet osv. Men siden kontakten med disiplinfagene er av avgjørende betydning for sluttkvaliteten på de som utdannes, trenger man også her et sterkt forvaltningsutvalg for lektorutdanningene som kan koordinere med de fakultetene der disiplinfagene hører hjemme.

Også Innenfor økonomi og teknologiledelse anser vi det som viktig at disse fagområdene nå blir løftet frem som eget fakultet. Internt i disse miljøene er det full enighet om at en slik løsning er det beste, og det å organisere dette som et eget fakultet gir fleksibilitet i forhold til å samarbeide med så vel ingeniørutdanningene som helse-, lærer- og samfunnsvitenskapelige miljøer.

Resterende miljøer bør bli lyttet til for hvilke ordninger de selv ønsker, men vi antyder følgende muligheter. De resterende samfunnsfagene kan organiseres i et eget fakultet, og HF bør bestå mer eller mindre som i dag. Likeså forblir arkitektur og billedkunst et eget fakultet, men de bør kanskje få tilført andre utøvende kunstneriske utdanninger som musikk. I tillegg bør Vitenskapsmuseet bestå som egen enhet.

Dette forslaget gir oss altså to fakulteter innenfor helseområdet, fire innenfor teknologi og naturvitenskap, ett for utdanning, ett for økonomi og teknologiledelse og fire øvrige enheter, altså til sammen 12 enheter, hvorav det ene er museet. Dette vil være et fornuftig svar på det glemte alternativ K3, men akkurat som komiteen for faglig organisering, understreker vi at vi naturlig nok ikke kjenner alle fagmiljøene like godt. Det kan derfor være andre alternativ som fremstår som smartere enn de vi har nevnt. Hovedideen i utviklingen av alternativ 3 ligger imidlertid i å få frem en mengde mindre fakultet som er mer homogene, og der dekanatet faktisk kan kjenne sine institutter godt nok til å kunne være en diskusjonspartner og strategisk leder av fagmiljøene, i stedet for å være en slags mini-rektor som i beste fall kan lage standardiserte løsninger på noen områder og jobbe med generelle prinsipper.

Vi håper høringsinstansene vil ta alternativ 3 med inn i sin diskusjon, og eventuelt lage sin egen versjon av dette glemte alternativet.