"Det nytter ikke å møte kokingen med moralsk indignasjon og trusler om represalier"

Forrige onsdag ble jeg begeistret over å se at førsteamanuensis Sverre Hendseth har kommet til tre viktige erkjennelser: For det første finnes det mange nyanser av koking, for det andre finnes det forskjellige årsaker til at studenter koker, og for det tredje nytter det ikke å møte kokingen med moralsk indignasjon og trusler om represalier. Hvis man mener koking er et problem, er den siste erkjennelsen den viktigste om man vil gjøre en endring.

Jeg lot meg begeistre av UA-saken fordi jeg ikke tror det er mulig å ha fruktbare diskusjoner om undervisningskvalitet på NTNU før man går bort fra premisset om at de negative sidene ved koking er fullt og helt studentenes skyld. Koking er, som Hendseth sier, vanligvis ikke ukritisk, og forekommer som resultat av en studiehverdag med svært stor arbeidsbelastning. Å søke hjelp i andres arbeid for å få til å løse øvingsoppgaver er helt vanlig, og er for svært mange teknologi- og realfagstudenter helt nødvendig for å klare å gjennomføre de obligatoriske øvingsoppleggene.

Det er frustrerende å diskutere fenomenet koking fordi folk bruker det samme begrepet om forskjellige ting. Universitetsavisa omtaler 4. desember koking som rent plagiat, mens studenter bruker begrepet i mye videre forstand. En øving kan for eksempel «lettkokes» ved å kontrollere tilgjengelige løsningsforslag for å få bekreftet hvorvidt studenten har forstått essensen av oppgaven og klart å løse den riktig. Er denne metodikken uholdbar når man vet at alternativet er å vente på tilbakemelding som kommer en uke senere? Jeg tror de fleste kan ha sympati for frustrasjonen mange studenter føler over å måtte vente en uke på å få bekreftelse på om man har forstått fagstoffet. (Merk at det ikke finnes noen felles standard for «lettkoking».)

Det kan være vanskelig å vite hvor grensene går – hva er lovlig, og hva er fusk? Hva er for eksempel verst, å kontrollere egne, selvstendige resultater opp mot eksisterende løsningsforslag, eller å være helt avhengig av samarbeid med dyktigere studenter for å få til en øving? Er det noen prinsipiell forskjell på å få hjelp av klassekamerater som har fått til en oppgave, og å stille spørsmål til en studentassistent som leser rett av løsningsforslaget? Dette er realiteten mange studenter forholder seg til.

Videre er kontakttiden mellom studentassistenter og den enkelte student ofte kort, og svært mange opplever at øvingstimene ikke gir tilstrekkelig hjelp. Øvingstimene med studentassistenter faller i praksis utenfor NTNUs system for kvalitetssikring av utdanning, så det er vanskelig å melde fra om dårlig oppfølging. Resultatet blir at studenter med gode kontakter har åpenbare fordeler.

Når studenter står overfor problemstillingene i foregående avsnitt, velger de fleste pragmatiske løsninger. Alternativet er å få underkjent øvingsopplegget og dermed miste tilgang til eksamen. I lys av dette bør det være forståelig at det ikke nytter å møte studentene med moraliserende formaninger om å oppføre seg bedre. Dette er en erkjennelse som må synke inn for at det skal være mulig å ha en debatt som respekterer den jevne students integritet, og som studentene dermed kan respektere. Alt annet vil bidra til å låse dagens situasjon mer fast.