"Det skapende universitet" – refleksjoner over et slagord

I prinsippet kan ordet ”skapende” være både noe negativt og noe positivt: en kan skape noe stygt og noe pent, noe skadelig og noe sunt – trivsel og mistrivsel, sunnhet og sykdom. Det er noe uklart hva ”skapende” betyr når det kobles med ”universitet”, og i hvert fall er det en krevende tittel. Kanskje er det slik det bør være, et universitet skal kunne stå fritt og ikke avkreves noen definisjon av hva det mener med å være skapende.

Gjennom historien har universitetene opplevd varierende grader av styring. Størst var kanskje friheten i den perioden i middelalderen da de var helt styrt av studentene selv. Akkurat nå er vi kanskje inne i en periode hvor det stilles spørsmål og krav til virksomheten.

Så hva betyr det å være et ”skapende universitetet?

Med skapende arbeid tenker vi kanskje på noe som formes med hendene slik en former en figur fra en leirklump. Koblet sammen med universitet blir det da gjerne litt mer konkrete og gjerne tekniske produkter og tekniske fag en assosierer med å skape, – noe som også er rimelig her i Trondheim gjennom NTH-arven. Men de humanistiske fagene skaper også, det skapes litteratur og musikk, og det forskes på religioner og historie – og det drives forskning om all slags menneskelig virksomhet og problemer på individbasis og i fellesskap, dermed får vi med også samfunns- og helsefag. ”Skapende” passer i så måte godt på vårt tverrfaglige universitet.

Må vi ikke kvalifisere begrepet ”skapende”, og skille det positive fra det negative? Bør det ikke være til beste for landet og menneskeheten for å kalles skapende? Men da kan det jo ramme den mest geniale oppfinnelse hvis den skaper vansker eller misbruk, - for eksempel datateknologi som skaper mobbing, hjelpeløshet og avhengighet!

Hvem og hva er det vi bør tenke på når vi snakker om et skapende universitet?

Er det et universitet som legger til rette for at studenter skal utvikle sine potensialer og at forskere skal utvikle sin kritiske evne? I så fall er vel styringsformen og det mellommenneskelige miljø viktig. Og da melder spørsmålet seg om styringsformer. Hvordan skape miljø og styringsformer som er skapende for det skapende?

Finnes det objektive kriterier:

Skoleverket har fått PISA-testene, universitetene har fått tilsvarende mål på sin skapende evne gjennom rangeringer internasjonalt. Men det er nå sterk uenighet om disse kriteriene. Er det ikke tegn som tyder på at barn må oppdras strengt for å bli skapende, at for eksempel Norge blir lite konkurransedyktig fordi vi er så demokratiske?

Trengs det ikke ”tigermama” og ”spanskrør” for at barn skal bli skapende? Vi hadde nylig en finsk gjest som uttrykte at i Finland er de nå bekymret for at deres PISA-resultater skal gjøre dem bare skoleflinke, altså ikke skapende, men konvensjonelle.

Det samme gjelder universitetene: Skal rangeringen baseres på firkantede sammenlikninger med andre universitet ut fra tellekantene på tidsskriftartikler? Eller er kriteriet nytenkning og kritiske analyser av dagens tro og vitenskap? Kanskje er opprør et nødvendig middel i skaperprosessen, opprør mot det bestående enten det gjelder kunnskap eller konvensjoner. Det er skapende å være kritisk og selvstendig.

Og er i så fall demokrati den mest effektive styreform? Er det skapende kraft i demokrati? Det viste seg jo allerede i oldtidens Hellas at menneskelig virksomhet krever en viss kontroll og styring, at individualisme må inngå i et fellesskap for å gi praktiske resultater, og til det måtte en velge en diktator – riktignok bare for en tidsbegrenset periode -

Et universitet må vel også være en god arbeidsplass – et sted hvor alle slags mennesker kan utvikle seg, både unge og gamle, kvinner og menn med ulike evner og interesser. Men er denne frihet problematisk, må den ikke også møte motstand?

Nei, dette blir vanskelig.

Kanskje vil vi nå gjennom prosessene i Midt-Østen få sjansen til å se historien gjenskapes, og om opprør leder til demokrati eller diktatur, til kaos eller nyskaping. –Vi vet ikke om veien vil bli lang og blodig, eller om det nå foreligger erfaringer fra andre land som kan brukes - for eksempel fra ”det skapende universitet” i Trondheim!

Men kanskje kan vi også lære noe nytt om vårt eget system ved nå å følge utviklingen i Egypt og Libya. Utviklingen ved de studentstyrte universitetene i Europa i middelalderen ble i sin tid vurdert som farlig for stabiliteten i samfunnet. Der ble det født, og etter hvert spredd, ideer som var fremmede for samfunnet utenfor, og universitetene ble av den grunn etter hvert overtatt og styrt av kirken og de nasjonalstater og de despoter som ofte styrte disse. På mange måter minner situasjonen om de frihetsbevegelser som vi i dag ser i Midt-Østen, og som av herskerne ble oppfattet som farlige og som derfor måtte kontrolleres. Kanskje var tvert i mot de ideer og tanker som fødtes i opprør de som vi i dag vil verne om og som vi oppfatter som ”skapende” .

Er det nettopp gjennom opprør at noe blir skapende og at definisjonen på ”det skapende universitet” er det opprørske universitet?

Ja, dette er tanker som ”signalsettingen” som NTNU vekker hos meg, og kanskje kan det være et fruktbart utgangspunkt for refleksjon også hos andre!