«Framtida er digital»

Ganske riktig har utviklinga har gått i digital retning: Markedet for papiraviser er på vei ned. Stadig større deler av virkeligheten vi lever i er digitalt prosessert. Både i jobben, studiene og fritida forholder vi oss til denne digitale virkeligheten gjennom temmelig begrensede kommunikasjonsflater – som de små skjermene på smarttelefonene. På bakgrunn av denne observasjonen trekkes slutningen om at «framtida er digital». Prorektor Berit Kjelstad skriver: «En omstilling i Under Duskens publiseringsplattform fra papir til nett er fornuftig for å skape et bærekraftig medium for framtiden».

Betyr dette at ingen analoge medier har en plass i framtida? En slik tanke baserer seg på at man har trukket en linje fra dagens utvikling med økt digitalisering og skjemakommunikasjon, til et punkt i framtida der alt skal være digitalt og skjermformidlet. Om man ser verden gjennom rene økonomiske briller er det klart at nettmagasiner er billigere enn papirmagasiner, og dermed motivasjon for å forfekte en visjon om total digitalisering. Men hverken observasjoner eller naturlover støtter en hypotese om at alle analoge medier skal dø ut.

Tvert i mot, tyder mye på at den økte digitaliseringen fører med seg en motreaksjon; et behov for analog tilstedeværelse. Vi merker behov for den virkeligheten vi mennesker er skapt til å leve i, der kroppen fortsatt spiller en rolle og der sansene få rikere stimulans enn det de små skjermene kan tilby. Dette gir seg utslag i økt salg av for eksempel analoge brettspill, vinylplater, fargeleggingsbøker og ikke minst papirmagasiner; gjenstander vi kan holde i hendene, kjenner på og som tilhører den samme fysiske sfære som kroppen selv. Disse gjenstandene er også en del av analoge møter, slik papirmagasinet Under Dusken er en del av det kroppslige livet til studentene.

De fysiske kvalitetene ved det å være menneske kan aldri fullt ut representeres digitalt. Derfor kommer denne motreaksjonen. Selvsagt vil den digitale utviklingen gå videre på mange områder, men for oss mennesker finnes det en grense for hvor stor del av livet vårt som kan leves gjennom skjermene, før abstinensene melder seg. Kanskje har digitaliseringen av studenthverdagen allerede nådd metningspunktet? Nettopp derfor kan det være viktigere enn noen gang at Under Dusken kan fortsette å tilby en pause fra skjermene.

Jeg oppfordrer NTNU til å tenke nøye gjennom hva slags visjon om framtida de legger til grunn når de forestiller seg at papirmagasinet Under Dusken ikke hører til der. Jeg er ganske sikker på at dere tar feil, den analoge virkeligheten er kommet for å bli.