Hva nå Dragvoll?

Har lokaliseringsspørsmålet blitt viktigere enn veien til målet om et bedre universitet?

Begeistringens rus omkring «samlingen» av NTNU rundt Gløshaugen slik det ble fremlagt av statsminister, undervisningsminister, rektor og de som var tilstede 9. september er lett å forstå som et crescendo i en lang symfoni. Når sterke krefter gjennom 10-20 år har lansert den «perfekte» løsningen på et fremtidig universitet, godt støttet opp av lokale media, skal det godt gjøres å stille de nødvendige spørsmål. Har prosessen i campussaken vært for ensidig styrt mot Gløshaugen uten at flere stemmer har sluppet til i en likeverdig dialog? Ble ansatte og studenter som protesterte underveis motarbeidet i stedet for saklig debatt? Motforestillinger trengs alltid mot en massiv «majoritet», i dette tilfelle for at vi kontinuerlig skal ha et best mulig universitet.


Det «beste» må ikke bli det godes fiende. Universitetet skal hele tiden være et godt sted for studier, undervisning og forskning og utvikling for den enkelte, for institutter og grupper. Nå, i morgen, neste uke, resten av semesteret, neste år, om fem år osv. Da trenger man ro og forutsigbarhet i arbeidssituasjonen. Dette har miljøene på Dragvoll ikke hatt de siste ti-femten årene. Styrevedtak som ikke har blitt fulgt opp. Planer som er blitt satt på vent selv om de har hatt første prioritet. Nødvendig rehabilitering og vedlikehold som ikke har blitt gjennomført. To-campusvedtak som ble trenert. Har det blitt bedre etter at det 09.09.15 synes å være fastslått at Dragvoll-miljøene en gang i fremtiden vil bli flyttet nærmere Gløshaugen? Det synes å herske en tro på at en rask flytting av de samlete miljøer kan finne sted, jfr. uttalelser fra to dekaner samt kronikk i Adressa 15.09. då av dekan Marit Reitan. Hvor er realismen?


Når det snakkes om samling av universitetet rundt Gløshaugen ligger det mange mulige bilder av hva denne samlingen består av. Er alle alternativene til en «ferdig» samling gode? Samling, nærhet, tverrfaglighet, samarbeidsmuligheter, «samlet universitet» er blant uttrykk som er brukt for å skape positive bilder av ideen om det fremtidige NTNU. Alle disse kan tolkes på mange måter og trenger grundige avklaringer før man kan si at det er reell enighet. Slike tolkninger og diskusjoner har vært mangelvare. Svakhetene i de foreliggende visjoner og planer vil nok komme for en dag etter hvert, men da kan det fort være for sent. Hva med eiendomsforhold? Hvem vil eie campus? Hvem blir vinnere og tapere og hvilke spill utnytter situasjonen? Imens glemmer man å ta vare på alle de bitene i universitetssystemet som hele tiden skal pleies for at det skal fungere best mulig. Miljøene på Dragvoll har ikke fått den oppmerksomhet de trengte. Nå er det på høy tid for NTNUs ledelse å materialisere og konkretisere en slik oppmerksomhet.