Hvem definerer universitetets samfunnsoppdrag?

I forrige uke var jeg på en kickoff-workshop for et samarbeid mellom NTNU og Flyktninghjelpen. Der så vi på hvordan forskning kunne bidra til å hjelpe folk i flyktningeleirer. Det var fokus på hvordan man kan best kan nå og involvere de mest sårbare gruppene, bærekraft og miljø, og hvilke løsninger som finnes for å samle og dele informasjon.

Crowdsourcing og solcelledrevne brønner

Hvordan får man rullet ut prosjekter som solcelledrevne brønner i stor skala? Hvordan kan man skape arbeidsplasser der flyktninger kan jobbe online i land der de nektes arbeidstillatelse? Hvordan samler og lagrer man informasjon på en best mulig måte via crowdsourcing, og hvordan kan man nå folk med tjenester via smart telefoner og mobil? Alt dette er problemstillinger vi som forskere kan bidra opp mot.

Det ble bestemt å fokusere på Dadaab flyktningeleir i Kenya som første prosjekt ut. Dadaab huser over 400 000 flyktninger og er nå Kenyas tredje største by. Når man blir presentert med slike svimlende tall sier det seg selv at å bidra til løsninger for verdens mennesker på flukt bør være en viktig del av universitetets samfunnsoppdrag.

Statoil-avtalen setter rammer for hva som skal forskes på

NTNU-Flyktninghjelpsamarbeidet er ett godt eksempel på hvordan dette kan se ut. Likevel er det gjerne ikke slike samarbeid som blir prioritert ved universitetene, det er ikke her de store pengene kommer inn. En økende del av universitetets ansatte jobber nå på midlertidige prosjektkontrakter. Det er også ett voldsomt press på å skaffe eksterne prosjektpenger. Da er veien kortest å gå til næringslivet. Ett eksempel er Statoil-avtalen som antas å bringe inn 250 millioner kroner til NTNU over åtte år, en avtale som setter klare rammer for hva som skal forskes på. En kan spørre seg hvordan man kan drive kritisk forskning rundt olje og gass, og bidra til kunnskap for en bedre verden når forskningen er mer eller mindre betalt av sektoren selv. Ett annet eksempel er det tette samarbeidet med Kongsberggruppen. Generelt ser vi en økende tendens til å jobbe på oppdrag fra pengesterke næringslivsinteresser under banneret ”samfunnsrelevant forskning”.

Ingeniører uten Grenser - Master Med Mening

Heldigvis er ikke alle prosjekter styrt av slike interesser. Et eksempel er Ingeniører uten Grensers Master Med Mening der man kan bruke sin forskning for å hjelpe andre. Andre eksempler er aksjonsforskning der man arbeider direkte med marginaliserte grupper, noe flere av oss på Institutt for Geografi og Institutt for Byforming og Planlegging jobber med. Denne typen forskning krever langsiktige partnerskap, forutsigbarhet og fleksibilitet så man kan tilpasse seg hva de det gjelder ønsker og trenger, og ikke minst ressurser. I mine øyne er det dette som bør ligge i NTNUs nye slagord ”Kunnskap for en bedre verden”.

Tellekantsystemet må erstattes

Problemet er at det i dagens system ikke lønner seg å jobbe tett med marginaliserte grupper, fokusere på forskningsformidling, eller å jobbe systematisk med lokalsamfunn rundt universitetet. Det som lønner seg er å sanke publikasjonspoeng ved å sitte (helst alene) å skrive for et utvalg av internasjonale tidsskrifter som når ut til et smalt, og gjerne vestlig publikum. Hvis NTNU er seriøse med sitt nye slagord må det derfor ikke bare øremerkede midler til, men også en endring i måten vi tenker, gjør, og måler forskning og utdanning på. Tellekantsystemet må erstattes med mer kvalitative vurderinger, og debatten om hva som faktisk er universitetets samfunnsoppdrag, og hvem som definerer det, må tas.