Likhet og mangfold i nye NTNU

For noen dager siden kom det en artikkel i Universitetsavisa hvor en anonym kilde uttrykte frykt for sammenslåing av like fag mellom det som i dag er HiST og NTNU. En slik frykt er nok på det nåværende tidspunkt ubegrunnet. Et eksempel er at vi på dagens ingeniørutdanning er vi pålagt å ha fag på minst 10 studiepoeng, mens sivilingeniørutdanningen gjennomgående har 7,5. På sikt kan det likevel være en mulighet, og det er i så fall en inngang til å diskutere et helt avgjørende poeng for hvorvidt vi lykkes med fusjonen rent faglig: Klarer vi å bevare mangfoldet i de ulike utdanningene på tross av at vi blir samlet i en institusjon?

En av mine største bekymringer helt generelt med den fusjonsbølgen som har bredt seg over akademia i Norge det siste året, er at det skal gå ut over mangfoldet i det tilbudet vi i dag har. Og da tenker jeg kanskje aller først og fremst på studentene.

Studentene har nemlig en ting til felles - de er forskjellige. Derfor velger de selvsagt forskjellige utdanninger. Noen mer teoretisk orienterte, noen mer praktisk orienterte. Noen velger naturvitenskap eller teknologi, noen velger samfunnsvitenskap eller lærerutdanning. For eksempel.

Noen oppdager også at de har valgt feil og begynner på et nytt studium. Det er heller ingen katastrofe. Da jeg var fersk student på fysikk på NTNU, hadde jeg en medstudent som hoppet av etter et år og begynte på ingeniørutdanningen på HiST. Han ville ha et mer praktisk og yrkesrettet løp. Jeg, som syntes lab. var det kjedeligste i verden, ville helst sitte i fred med ligningene mine, og valgte å forbli på teoretisk fysikk på NTNU. Det var nok det rette valget for meg.

Slik er studenter, og slik er det framtidige yrkeslivet også - det har bruk for folk med ulik kompetanse. De siste prognosene viser særlig en økning i det framtidige behovet for kortere profesjonsutdanninger. Det vil derfor være av avgjørende betydning å styrke de praktisk orienterte profesjonsutdanningene som kommer fra høgskolene, samtidig som de får beholde sitt særpreg.

Det mangfoldet vi har hatt i sektoren har tidligere i stor grad vært løst gjennom en arbeidsdeling mellom universiteter og høgskoler. Helt fra kvalitetsreformen for 10-15 år siden og til de pågående fusjonene, har denne arbeidsdelingen derimot vært satt under press.

Dermed kommer vi tilbake til spørsmålet vi stilte innledningsvis: Kan vi bevare mangfoldet i et fusjonert universitet? Eller vil en fusjon og en sammensmelting av fagmiljø også bety at de praktisk orienterte profesjonsutdanningene blir mer teoretiske og mindre yrkesrettede, og at de teoretiske utdanningene dreies i motsatt retning? En slik utvikling vil være et stort tap - for studentene - for arbeidslivet og dermed for samfunnsoppdraget NTNU har fått og for NTNU selv.

Hvordan kan vi så unngå det?

For å svare på innledningen, betyr det i hvert fall at vi bør være svært forsiktige med å slå sammen fag. Selv om temaene er like, kan innretningen av gode grunner være forskjellig.

Flere av de andre svarene vil komme i diskusjonene rundt den faglige organiseringen. Skal utdanningene bevare sin egenart, trenger vi en organisering som støtter opp om dette. Det vil derfor være svært uheldig om høgskolemiljøene som i dag er organisert sammen innen bl.a. ingeniør- sykepleie- og lærerutdanning, skulle bli splittet opp. Man trenger en struktur som kan ivareta den nødvendige helhetstenkingen og bevare profesjonsidentiteten i utdanningene. Det kan bli vanskelig dersom man f.eks. blir fordelt på ulike fakultet. Slike perspektiv må man også ha med seg inn i den framtidige diskusjonen om instituttstruktur. For Ålesund og Gjøvik vil det i tillegg være helt avgjørende å ha en faglig autonomi på sine campuser. Det legger også en del føringer for instituttstrukturen. Instituttene bør neppe være organisert på tvers av byer, selv om fakultetene nok må det.

Slike løsninger vil innebære at ansatte som jobber med de samme tingene vil være ansatt på ulike fakulteter og institutter på NTNU. For en del på dagens NTNU vil det virke fremmed, men et framtidig mangfoldig NTNU kan ikke rendyrke disiplinorganiseringen noe mer enn det kan rendyrke profesjonsorganiseringen. Det må ha med seg begge deler.

Selv om man får en aksept for en slik forskjellighet i faglig innretning og pedagogikk, er det essensielt at det ikke utvikler seg (eller videreutvikler seg) noen forskjell i status i ulike miljø. Det er gledelig at ledelsen har sagt klart ifra om at man ikke vil ha noe “A- og B-lag”, men hvordan unngår vi det?

Et helt sentralt poeng er at vi må ha like arbeidsvilkår for alle NTNU-ansatte, uavhengig av hvor de kommer fra. Dette må selvsagt gjøres uten å svekke arbeidsvilkårene eller den individuelle forskningsretten for dagens NTNU-ansatte, og det er fullstendig overkommelig økonomisk.

Et annet poeng er at utdanningens status må oppgraderes. Vi kommer til å få et universitet med et styrket pedagogisk miljø når HiSTs lærerutdanning blir en del av NTNU. I tillegg har profesjonsutdanningene et stort behov for ansatte med praksiskompetanse i tillegg til ansatte med forskerkompetanse. Vi trenger folk som har jobbet som lærere, sykepleiere og ingeniører til å undervise framtidens lærere, sykepleiere og ingeniører. Alle ansatte på profesjonsutdanningene bør dermed ikke nødvendigvis ha kommet til jobben via en doktorgrad. Det bør også gjenspeiles i en økt satsing på det mer utdanningsorienterte “alternative” karriereløpet - lektor - førstelektor - dosent, slik at ansatte uten doktorgrad og som ønsker å fokusere mer på undervisning og utviklingsarbeid, skal få gode vilkår til nettopp det. Dersom NTNU vil bli en attraktiv arbeidstaker for disse ansattgruppene må muligheten for en slik karrierevei ligge der, og være lagt til rette for.

Klarer vi å løse disse utfordringene kan vi komme oss gjennom denne fusjonen styrket. Det bør være ambisjonen.