Medvirkning ved NTNU
Rektor har foreslått at instituttledere skal bli tilsatt, og at de formelle medvirkningsorganene på instituttnivå fjernes. Det er bra at universitetet tenker på hvordan faglig ledelse kan styrkes, men om forslaget er veien å gå er usikkert.
Et logisk dilemma
Instituttstyrer og -råd (med en formell annen myndighet enn styrer) kopierer organisasjonsformen på høyere nivå ved NTNU. I min og mange andres erfaring som instituttleder ivaretar instituttstyrer ikke medvirkning i instituttene tilstrekkelig, fordi styrene ofte ikke har vært representative. Det er bra at NTNU stiller spørsmål om hvordan medvirkning kan bli organisert bedre. Men uansett hva en mener om representativiteten av instituttenes formelle medvirkningsorganer, ville NTNU-styrets støtte til deres avskaffelse føre til et logisk dilemma: hvordan begrunnes legitimiteten av beslutninger tatt av NTNUs høyeste medvirkningsorgan som er sammensatt etter de samme prinsippene?
Et finansielt dilemma
Styremedlem Bjørn Hafskjold mener at instituttenes ansatte er uvillige til å stille til ledervalg. Forutsatt at Hafskjold har rett, blir dekanene tvunget til å tilsette eksterne instituttledere. HFs dekanus har uttalt seg klart at dette ikke er finansierbart. Man er nødt til å konkludere at enda flere innsparinger må til for å finansiere tilsatte instituttledere. Også for resten av NTNU vil kostnadene være høye. Jeg har sterke tvil om nytten vil være større enn kostnadene.
Et troverdighetsdilemma
Dette dilemmaet er todelt. For det første vil jeg uttrykke tvil om at det er mange fagpersoner utenfra som vil gjerne ta en åremålsstilling ved NTNU. De som vil (for eksempel fordi de ikke får utvikle seg videre i eget institutt), kan bidra med et forfriskende utenfra-blikk på instituttenes virksomhet Jeg er ikke prinsipielt mot ansettelse av eksterne ledere, hvis det ikke er mulig å finne en intern kandidat. Samtidig har ledere valgt fra egne rekker en bedre forståelse av instituttet og er i en bedre posisjon til å se utviklingspotensialet. Gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet, og NTNU burde vise mer tillitt til sine egne ansatte.
Den andre delen av dilemmaet ligger i hvem som bør utpeke instituttlederen. Jeg mener at ansatte har bedre forutsetningene for å velge instituttlederen enn dekanus, fordi en dekan nødvendigvis har begrenset forståelse av de enkelte instituttenes virksomhet. Med økende avstand fra bakken blir det mer vanskelig å se fargene, som alle vet som har sett ned fra flyet. Men det som organisasjonen kan gjøre, er å vanne plenen. Da vil kanskje flere bli instituttleder!
