Mener at Arne Hestnes´ svar ikke gir avklaring

I Universitetsavisa mandag 4. april ba jeg om en tidsplan for likebehandling av forskningstiden til førsteamanuensiser ved NTNU, ettersom førsteamanuensiser som kommer fra de tidligere høgskolene har dårligere vilkår for forskning enn de som kommer fra NTNU. De har også dårligere, betingelser enn nyansatte førsteamanuensiser, uavhengig av hvor disse tilsettes. Ledelsen på NTNU ved personalsjef Arne Kristian Hestnes ga et svar i UA som vanskelig kan tolkes på annen måte enn at det ikke blir gjort noe med denne urettferdigheten. Enda viktigere er det imidlertid at hans svar ikke avklarer hva man skal gjøre med en de praktiske utfordringene som jeg nevnte.

Siden nyansatte førsteamanuensiser får samme vilkår som de som var ansatt ved NTNU før fusjonen, blir det å søke en ny jobb nå den eneste måten å få samme forskningsvilkår som andre NTNU- ansatte. Dette har allerede ført til at enkelte fast ansatte har søkt nye stillinger for å få disse vilkårene, og etter Hestnes sitt svar tror jeg at antallet som velger denne løsningen vil øke. Hestnes tror derimot at få vil benytte en slik mulighet. Jeg lurer veldig på hvor han har dette fra. Hvem ønsker seg dårligere forskningsvilkår enn andre? Hvordan har han undersøkt spørsmålet? Jeg tror det eneste som har holdt folk tilbake til nå, har vært troen på at ledelsen nok vil finne en god løsning. Når den troen nå grundig er revet ned, ser jeg for meg kaos.

Et eksempel kan illustrere det hele. I forbindelse med noen nylig utlyste stillinger ved mitt fakultet vet jeg om minst seks førsteamanuensiser som ville være svært kvalifiserte til disse stillingene. Hva gjør man om alle disse seks søker stillingene, og alle skulle vise seg å være mer kvalifiserte enn nye søkere? Skal alle seks få bedre vilkår? Det blir i hvert fall vanskelig å få nye inn i systemet, og det vil ta mye tid.

En annen utfordring knyttet til dette med å tvinge eksisterende førsteamanuensiser til å søke nyutlyste stillinger, er at det er tilfeldig hvilke fagområder det finnes nye stillinger i. Dersom man er så uheldig at det ikke er noe ledig på fagfeltet på noen år, kan man altså ikke forbedre forskningsvilkårene sine uansett hvor mye man har publisert innenfor de vilkårene man har. Det virker veldig urettferdig. Man må derfor etter min mening få førsteamanuensiser fra de tidligere høgskolene ut av søkerbunkene og over på andre ordninger.

En måte å få førsteamanuensisene ut av søkerbunkene på, er å gå for en løsning med en gylden middelvei. Hestnes sier at man ikke har råd til å gi alle førsteamanuensisene fra høgskolene 50% forskningstid nå. Alternativet han fremmer, er at det ikke skal gjøres noe med dette i det hele tatt. Det er imidlertid stor avstand mellom det å gi 50% forskningstid til alle nå og det å ikke gi bedre vilkår til noen. En mulig strategi er å sette opp en plan der alle førsteamanuensisene fra høgskolene kan søke og der man løfter et visst ansatt førsteamanuensiser i året basert på bestemte kriterier. Her er jeg sikker på at det finnes mange varianter.

Derfor foreslår jeg at man setter ned en komite som kan se på ulike forslag til en slik middelvei, og som kan se på ulike tidsplaner for dette arbeidet. En slik komite kan ha med både administrative og faglige fra både det gamle NTNU og de ulike høgskolene. Komiteen kan da også gi et perspektiv på det som både undertegnede og Ronny Kjelsberg har etterlyst, nemlig når man kan vente likebehandling.

En komite som skal jobbe med dette spørsmålet, må starte med å skaffe fakta om hvordan situasjonen faktisk er i dag. Det kan se ut som om personalsjefen mangler dette. Når han for eksempel nevner at «man kan jo tenke seg at en førsteamanuensis med relevant erfaring og gode undervisningsegenskaper vil stille sterkere enn en nyutdannet søker», så viser dette at han trolig er feilinformert om kompetansen hos førsteamanuensisene fra høgskolene. Selv om vi ikke har like mye forskningstid som andre, så publiserer vi selvsagt, og hovedårsaken til at mange av oss vil få jobben om vi søker nye stillinger, vil dermed være at vi har publisert mer enn de nye søkerne, og ikke våre undervisningsegenskaper.

Jeg legger videre merke til at man hevder at førsteamanuensisene ved høgskolene i snitt har 20 prosent forskning i stillingen sin. Tallet virker noe lavt på meg. Nå kjenner jeg best til situasjonen på eget fakultet. For oss er det slik at vi har 10 prosent forskning i stillingen, og må søker om mer. Likevel tror jeg det er svært uvanlig om førsteamanuensiser får under 35 prosent forskningstid, og neste studieår får alle enda mer. Jeg kjenner også flere fra andre avdelinger som har mer enn 20 prosent.

Nå kan førsteamanuensiser ha dårligere vilkår andre steder, men da må de også ha svært dårlige forskningsvilkår for at snittet skal bli så lavt. Jeg lurer på hvordan dette tallet har fremkommet? Kan det være at man har tatt snittet på alle faglige ansatte? Det er jo faktisk sånn at det er ganske mange høgskolelektorer og førstelektorer i systemet. Eller kan det være at man bare snakker om den faste delen av stillingen? Uansett så tror jeg at man må foreta en grundig kartlegging på alle de tidligere høgskoleinstituttene, slik at man vet hva de reelle tallene er.

Kanskje er man nærmere 50 prosent forskning til alle enn det ledelsen tror? I så fall er det ikke et stort økonomisk løft å gjøre det. Da blir forskjellen bare at forskningstiden ligger i stillingen istedenfor at man må søke. Man sparer med andre ord faglige ressurser, ledelsesressurser og administrative ressurser på å slippe å administrere søknadsordninger. Derfor er det alfa og omega å få en grundig kartlegging av alle det gjelder og deres behov. Først da har en komite et godt grunnlag for det arbeidet de skal utføre, som er å finne en gylden middelvei til forskningstid for tidligere høgskoleansatte førsteamanuensiser. Det haster imidlertid å få i gang prosessen slik at folk kan ha tiltro til at ledelsen bryr seg om et problem som faktisk rammer mange ansatte!