Om endringer ved universitetet

Avstemningen om fusjon- og omstendighetene rundt vedtaket-rystet universitetets stab og den akademiske offentlighet i Norge. Det var utenkelig at de faglige representantene skulle fratas stemmerett. Vedtaket- som ble gjort ved en tilfeldighet- innledet stillingskrig mellom vitenskapelige ansatte og ledelsen. Hva er vel ensomheten ved en slik stilling, og hva er et politisk fusjonseventyr dersom det vitenskapelige handlingsrom er fraværende?

Demokratiet brytes gradvis ned

Ledelsen forvalter vitenskapelige åndsverk og er valgte tjenestemenn for forskere og forelesere. Det er helt avgjørende at vitenskapelige ansatte har eierskap til åndsverket, forskningen og utviklingen. En demokratisk styreform gagner fag og fellesskap, ansatte bidrar til visjon, retning og fordeling, og avgjørelser fattes på grunnlag av faglige premisser og ved en kollektiv erkjennelse. Demokratiet brytes imidlertid gradvis ned ved et annet system som har helt andre prioriteringer og planer, og der ledertroppen tar avgjørelsene alene. Fagansatte må oppgi eierskapet, og forslaget om ansatt  ledelse må ses i forlengelsen av dette.

Den politiske oppslutning om høringsforslaget var uten reell forståelse av universitetets ånd, og vil føre til irreversible endringer. Ved den måten høringsnotatet er blitt til på- uten reell høring, uten reell frist og reell bestemmelsesrett- ser vi hvordan politisk ledelse innfører konservativt eierskap som har planer om å eie og nyttiggjøre seg kunnskapen. Dragvoll legges øde og fakulteter, fag og fagansatte forliser.

Ender som konsern med fokus på markedet

Det handler, slik jeg ser det, om å tøyle vitenskapelige ansatte gjennom å implementere nye styreformer og strukturer: en egen ansatt rektor og ekstern styreleder, der eksterne representanter kan få flertall, og der studenter ikke hører på fagansatte. Gjennom en slik ekstern styremodell vil politikerne presse styret til å kutte samarbeidet med vitenskapelige ansatte, selve hjernen i institusjonen. Ansatte ender opp med et konsern som retter fokus på markedet.

Vi ser framveksten av målrettede programmer som utformes i tråd med politiske interesser og styres via ressurstildelinger. Systemets standardisering følger av ekspanderingen (Falch) og binder kreativiteten så vel som friheten, selve åndsverket. I lektorutdanningen legges det opp til pragmatisk funderte programmer med «vurdering for læring», «kurs i veiledning» (Brumo) og utvikling av «opplæringsmodeller» (Bovim) Norskfaget reduseres til «språkfag» (Ludvigsen) med mindre vekt på skjønnlitteratur som menneskets vei til selverkjennelse. I tillegg unndras fagets litterære, samfunnsmessige temaer og historiske kontekst.

Ser en ny form for byttehandel

Høringsforslaget føyer seg inn i rekken av tiltak og prosesser som går på bekostning av kollektiv viten og erkjennelse. Vi ser en ny form for «byttehandel» der intellektuelle stiller seg i en uhørt situasjon og verver seg til «utvalg» for å lage hypoteser ut fra politisk diktat. Vi ser studenter som gir styringsinformasjon om ansatte oppover i systemet. Tilsynsorganet Nokut innfører et ubrukelig navigasjonssystem der de ber studentene lete etter foreleserens «undervisningskvalitet». Dette til tross for at studenten bare kan vurdere hva han selv evner å få med seg. Både faglig kvalitet og påkjenninger ligger konstant hos underviseren, og her kan ikke studenten «hjelpe».

 Når instituttledere ikke lenger er valgt av fagenheten ved instituttene, kan ledelsen styre instituttet både hva angår stillinger, satsninger og ressurstildelinger, og overse ethvert tilløp til sannhet, moral, inspirasjon, aspirasjon. En eid instituttleder tjener interessene til ledelsen spesielt og til reformer generelt, og ikke vitenskapelige ansattes interesser. Vi ser altså to helt ulike interesseområder støte sammen i etterkant av omstillingen der ansatte etter hvert må nøye seg med «målrettet samarbeid» under markedets logikk. Universitetet rammes slik i dypet av sin sjelelige grunnvoll og ide. 

Konkurranseprinsippet nedfelt i systemet

Adm. Direktør i forskningsrådet, Arvid Hallèn har på sin side utformet en «nasjonal strategi for humanistisk forskning». I evalueringen av humaniora konkluderer han med at miljøet er «fragmentert» på grunn av « for mye individuell forskning, og færre større forskningsprosjekt», og han hevder at det ikke er tilstrekkelig «masse» til å løfte forskningen. Det kommer muligens av det faktum at store prosjekter trekker til seg alle midlene fordi omdømme og synlighetsrangering er blitt et det nye kvalitetskriteriet. Da er ikke er mulig for smale fagmiljø å få midler til prosjekter, laboratorium og assistenter. Hallèn peker videre på at penger er knyttet til studentgjennomstrømning, og at fag legges ned fordi de «står i konkurranseforhold til hverandre». Det er med andre ord konkurranseprinsippet som er nedfelt i systemet.

Forskeren blir agent for regjerende makter

I tillegg til «fragmentering» hevder Hallèn at humanistiske fag har «lite samfunnsrelevans» Her gjenkjenner vi politisk nyttetenkning i strategi og språk: å samordne miljøene under forskningsprosjekter som tjener samfunnets «behov» vitner om at forskningen skal tjene rene samfunnsøkonomiske hensyn. En forsker får status som agent for regjerende makter som står for «utvikling og drift av sentrale programområder.» For målet er å «konkurrere om eksterne midler nasjonalt og internasjonalt, og samtidig synliggjøre den samfunnsmessige relevansen» poengterer Hallèn. Det er med andre ord materielle faktorer som «størrelse» på prosjektene og midlene som er kvalitetsmål, og ikke kvalitet i seg selv som gir tilgang til midler.

Knebles til markedsideologi

Små fag innen humaniora skal i følge Hallèn «kartlegges» med «tiltak for arbeidsdeling» og forskningsrådet skal stille «tydelige krav om samarbeid». Et eksempel direktøren trekker fram er prosjektet «språkkompetanse i næringslivet», og her ser vi hvordan norskfaget knebles til markedsideologi under dekke av tverrfaglighet. Det opprettes «forskerskoler» med «forskeropplæring» altså en slags «talentfabrikk», og antallet forskere må dobles i følge myndigheten. Det er allerede utviklet forskerutdanningsprogrammer ved fakultetene, og nå altså forskerskoler. Disse programmer ligger fjernt fra ideen i Forskningsrådets egen overordnede strategi for 2015-2012: Forskning som bærer preg av innovative og bærekraftige satsninger. Begge har frihet og ansvar som indre forutsetning.

Den programmerte retning som universitetet er på vei inn i, følger ikke i fotsporene til Madame Curie, Einstein, Darwin, Isaac Newton og Kopernikus. Det var friheten, noe prøvende i personen som gjorde at Kopernikus kom fram til den heliosentriske teorien, i opposisjon til det rådende allmenne programmet. Det var personligheten og originaliteten til Marie Curie som gjorde at hun oppdaget strålingen i atomets struktur, og fikk Nobelpris to ganger.

Nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser sa at de lyktes fordi de hadde fått arbeide med det de ønsket fra begynnelsen av.