Om forskere som ikke liker å undervise

I Bergens Tidende foregår det en interessant debatt for tiden. Den startet med en student ved Høgskolen i Bergen, Erik Kjevik, som etterlyste inspirerende forelesere. Faglærere må kunne sidestilles med entreprenører og selgere skriver han; "Om du leverer et godt produkt, lover jeg å investere i det". Det er altfor lett å avvise dette som banal polemikk. Kjevik peker imidlertid på et alvorlig problem: undervisning og formidling står ikke øverst på agendaen hos vitenskapelige ansatte.

Bildet av den introverte forskeren, fordypet og konsentrert blant sine artikler og støvete bøker, er ganske annerledes enn den karismatiske foreleseren som danser seg gjennom formidlingen. Kanskje laster hun opp forelesningen på YouTube, bruker innovative quizer og høster lovord og likes på sosiale medier. Kan dette være samme person?

Anine Kierulf mener det bør bli det. Formidling av forskning, både overfor egne studenter men også samfunnet omkring, er ønskelig og nødvendig. Espen Gamlund skriver i en mye delt kronikk om hvordan hans formidling tapte når forskerhverdagens knappeste ressurs skulle disponeres.

Jeg blir ikke overrasket hvis mange kjenner seg igjen. Jeg ønsker meg forelesere som kan fagfeltet sitt til fingerspissene. Samtidig hjelper det lite uten pedagogisk fingerspitzgefühl.

Et holdningsproblem?

Det er lett å mistenke mange vitenskapelige ansatte for undervisningsaversjon. Ved psykologisk institutt forsøker studentene å bøte på dette ved hjelp av den årlige tildelingen av Undervisningsprisen. Jeg er aller mest bekymret for de som aldri bryr seg om å vinne den. Etter mange år i forelesningssaler observerer jeg personlig innsats som den viktigste faktoren for god undervisning. De som vinner undervisning- og formidlingspriser gjør det fordi de har valgt å bruke tid på studentene sine.

Videre er det betegnende at undervisningsplikten omtales som nettopp en plikt, fremfor et nødvendig og ærefult oppdrag. Forskningsfri er frihet fra den samme plikten. Faren er hvis denne språkbruken representerer en holdning - den samme holdningen Kjevik later til å utfordre. Stor valgfrihet og negative holdninger til undervisning er en skummel kombinasjon for oss studenter.

Studenter som kunder

I mitt virke som lærer i videregående skole søker jeg hver eneste time tilbakemelding på det elevene har lært, hva som var uklart for dem og hva de ikke forstod. Dette er feedback til meg, slik at jeg kan rydde opp i misforståelser, forbedre undervisningsopplegget og adressere vanskelige tema med ny vinkling. Mine elever er tilfeldigvis også mine kunder: de har betalt for å være der. Derfor lar min arbeidsgiver også kundene evaluere meg med jevne mellomrom. Det er lett å tenke at dette ikke er forhold som er overførbare til norske studenter på offentlig finansierte utdanningsinstitusjoner. Jeg mener det er feil.

Konsekvensene av å nedprioritere studentene er få. Dårlige forelesninger, usammenhengende eksamensoppgaver og uforutsigbare timeplaner er dessverre ikke sjelden vare. Referansegruppene er for overfladisk og tilfeldig organisert til å være et godt nok kvalitetssikringsystem. Vi behøver et reelt evalueringssystem hvor studentene gis makt til å påvirke hvilke tjenester de får levert. Det har ingenting med studentenes deltakelse og egeninnsats å gjøre.

I tillegg må universitetet legge til rette slik at undervisning, og formidling, ikke nedprioriteres til fordel for publikasjonspoeng slik Gamlund påpeker. Alle arbeidsforhold inneholder elementer av misnøye. Noen liker ikke undervisning og formidling, men trives best alene med artiklene sine. Kanskje er de også fremragende forskere. Desto viktigere er det jo at de lærer seg god formidling og undervisning! Det er faktisk mindre interessant om de liker det.

Tiltak som Forsker Grand Prix, Kunnskapskanalen og NTNU Toppundervisning ser ut til å være skritt i riktig retning. Jeg forventer ikke av meg selv som lærer, eller av deg som foreleser, at hver eneste time skal være som en inspirerende TED-talk.

Men det skader vel ikke å prøve?